Små forhandlere...

"Hvis jeg skal gjøre leksene mine, må jeg få popcorn etterpå!"
Dette sa min sønn til meg her en dag, da jeg ba han om å gjøre leksene sine. Først ble jeg så overrasket over svaret jeg fikk, at haka datt ned noen hakk. Det eneste jeg fikk fram var: "Eeeeh.. Neeeeiiii, det skal får ikke!?!" Han fortsatte å forhandle, og mente at hvis han skulle gjøre leksene sine, måtte han få ett eller annet for det. Jeg tenkte: "Hva skjer?" Her står min sønn på 7 år og forlanger å få noe for at han skal utføre en oppgave han har fått fra skolen? Det endte med at han gjorde leksene sine, uten popcorn å feire med etterpå.
Nå er det ikke slik at barna mine forhandler med meg hver gang jeg ber de om  å gjøre noe altså. De hjelper til med både snømåking, rydding av rom, støvsuging og de går ut med bossen uten å forlange noe. Når vi reiser hjem til mine foreldre, er ingen av guttene vanskelig å be dersom bestefar trenger hjelp til noe. De snekrer, limer, graver, planter, rydder, sager og mye mer.

Men hvorfor er det slik at barn innimellom forhandler? Hvorfor gjør de dette? Hvordan har de lært det?  Hvem har de lært det av? Og hva gjør vi voksne når vi kommer i slike situasjoner ?

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang gjorde dette med mine foreldre da jeg var på denne alderen. Tenk å forlange noe for å gjøre lekser? Og i hvertfall ikke popcorn...midt i uka! Jeg hadde aldri turt, og dessuten hadde mine foreldre kommet til å lure på om jeg var blitt aldeles tullerusk! Jeg har stor respekt for mine foreldre, og de er begge to av mine aller største forbilder og inspiratorer både når det gjelder foreldrerollen, jobben min og det å være et godt menneske. Tusen takk mamma og pappa.

Så hvorfor gjør barn i dag dette? Er det fordi vi voksne er for ettergivende? Gjør vi det for å slippe unna konflikter med barna våre? Gjør vi det fordi vi har kommet i den berømmelige tidsklemma, og trenger kjappe og effektive løsninger? Gjør vi det fordi vi faktisk har råd til det?

Lærer vi barna å forhandle fordi vi forhandler med de? Vi sier jo for eksempel: "Hvis du er flink å rydde rommet ditt, skal du få en premie etterpå." "Hvis du spiser opp maten din, skal du få en is etterpå." Voksne er jo eksperter på å forhandle...og vi får det ofte akkurat slik vi vil.
Hvis det faktisk er slik at det er vi voksne som lærer barna å forhandle, så burde vi kanskje ikke bli så forundret når de tar ibruk den samme teknikken på oss.
Kanskje burde vi belønne med andre ting enn is, godteri og leker? Burde vi heller si: "Etter at du har ryddet rommet ditt, kan vi spille et spill sammen." Burde vi bli flinkere til å gi belønning i form av å være sammen med barna våre?

Jeg har ikke fasitsvaret på dette, men jeg synes det er spennende å gjøre seg noen tanker rundt temaet.

Hva mener du om dette temaet ?
Har du opplevd noe av det samme ?

 Mamma og Fredrik sin kosedag i skogen, 

med konglekrig og mye latter. 

 Henrik og venninnen Linnea vasker rommet på eget initiativ, 

uten å forhandle om belønning.