Jeg liker snø, når den bli liggende... ikke når den ender som slaps dagen etter... og deretter blir til is...
Jeg mener å minnes at da jeg var liten hadde vi vinter på ordentlig! Så masse at vi måtte måke taket på huset vårt. Så masse at vi kunne ta sats å hoppe fra verandaen og lande langt nedi snøen. Så masse at vi kunne lage snøhuler uten å måtte bruke en brøytehaug fra brøytebilen. Jo, det var vinter på ordentlig da jeg var liten.
Jeg kan huske de hjemmestrikkede gule ullvottene jeg hadde som liten. Jeg kan huske lyserosa snowjoggere og rosa ørevarmere med fuskepels. Jeg kan huske hjemmestrikkede ullsokker, ullgensere og ullbukser.
Jeg kan huske at vi gikk på ski, og at jeg ikke var særlig god på det. Det gikk for fort både oppover og nedover. Det gjør det den dag i dag også. Og tiden man brukte på å kose seg med appelsin, kakao, kneip med leverpostei og kvikk-lunsj var ALT for kort! Her sitter spesielt et minne fra en skitur sammen med en onkel og et søskenbarn i en vinterferie godt i minnet. De elsket å gå på ski, jeg elsket ikke...Dog skal det sies at jeg kan huske fine vinterdager med kakao-kos på en lyngflekk i skiløypa. At vi lå der og kjente sola varme, lukten av skrellede appelsiner. Pappa som lagde hopp til oss og at jeg tryna så det sang etter...
Jeg er ikke kjent for å være sur, hverken som barn eller som voksen, men når jeg må på med langrennskia.. Da blir jeg faktisk sur.... Jeg kan å gå på ski altså, jeg får det til... men jeg vet jeg kommer til å skli bakover når jeg skal oppover, og jeg vet jeg kommer til å få alt for stor fart i nedoverbakkene og at jeg kommer til å tryne noe så salig når skia skal settes i V for å bremse. Jeg har rett og slett konkludert med at jeg langrenn ikke er noe for meg. Og det er helt greit.
Jeg takker mine foreldre for at de ikke drev ski-regime.. da hadde de risikert å tatt nuven av meg aldeles. Jeg antar de raskt innså at jeg ikke kom til å bli noe ski-geni...
Slalåm derimot fungerer noe bedre. Med tyngde på ordet "noe". Jeg var udugelig som liten, på lik linje med min mor, som jeg og lillebror i skjul kalte "kua på ski". For å komme seg ned måtte hun renne i virkelig stoooore sikk-sakk mønster og det var MYE brøyting. (sorry mamma). Jeg er innser at mine barn garantert sier det samme om meg i dag. Mamma, "kua på ski". Jeg holder meg stort sett oppreist, men det er jo kun takket være at alt er så stivt at man står jo nesten samme hva som skjer. Og skulle jeg tryne... ja da har vi et problem for å si det sånn. Heldigvis kan se ut til at gutta mine har mye bedre kontroll på dette enn hva mamma'n har. De koser seg i bakken, suser nedover og har full kontroll. Mor følger med og viser sine kunster i barnebakken...
Akebrett derimot, det er tingen! Full fres, full fart! Gi meg et akebrett så skal jeg jaggu vise dere! Jeg kan huske akekveldene i brattebakken ved huset vårt. Vi akte på det vi hadde rattkjelker, sparker, snømåkere, spader, bossekker. You name it, we had it! Og mødrene våre som lagde kakao og kveldsmat som ble servert på toppen av akebakken. det var tider det gitt!
Til tross for dette så har jeg altså både langrennski og slalåmski i boden min. Hvor er logikken i det sier du? Når jeg egentlig ikke liker ski? Det er ikke alltid logikk kan forklare alt...
Men i natt har det snødd. Jeg har tatt på pyjamasen og koser meg under teppet...
Med ski på beina for første gang. Ett og et halvt år gammel.
