I høst har mamma drømt om å få pusekatt. Først litt for meg selv, men etterhvert med små hint ut til resten av familien. Vi diskuterte en stund om det kunne være aktuelt med hund, men ettersom det krever en hel del, fant vi fort ut at det ikke lot seg gjøre slik hverdagen vår er pr. dags dato.
En pus derimot.... mamma fortsetter og drømme, mens gutta gjentatte ganger spør om vi ikke kan få en valp. "Morten (hamsteren vår) er jo død mamma, nå kan vi vel få en valp?" En dag før jul kjøper mamma "Den stor boken om katten". Setter seg i sofaen om kvelden og nyter boken. Leser om kattens historie, anatomi, helse og om ulike raser. Forelsker seg i den ene vakre pusen etter den andre. Det er ingen vei tilbake....
Noen dager senere kommer guttene hjem fra pappa'n sin og får øye på boken. Henrik som er familiens desiderte dyreelsker tar for seg boken med omhu og nyter den. Mamma har fått en på laget....
Det går et par dager og mamma kan ikke holde seg lenger. Jakten på den perfekte pusen starter. Det kommer inn tips om kattunger som er leveringsklare. Etter hvert kommer det også bilder. Bilder av nydelige kattunger i alle farger. Mamma drømmer om en ensfarget, langhåret jentepus.
En dag kommer det en SMS fra en bekjent som har nettopp dette. Mamma tar med seg Henrik og drar på synfaring. Mamma faller pladask for en hvit jentepus. Henrik faller for en hvit guttepus. Det blir jentepusen, med ekstra lang pels. På vei hjem snakker mamma og Henrik om hvilket navn som kan passe til pusen. Henrik foreslår alle jentenavnene i klassen hans. Mamma tipser diskre om jentepusenavn. Vi lander på "Nussi". Om tre uker skal vi få en pus og hun skal hete "Nussi".
Tre lange uker går. Vi teller ned og gleder oss veldig til pusen skal få komme hjem til oss. Mens vi venter kjøper vi inn det vi trenger av utstyr og bestefar lager pusehus som "Nussi" kan sove i ute når hun blir stor nok.
Da dagen endelig har kommet, tar vi med oss en kurv og drar spente avgårde for å hente henne. Hun har blitt litt større siden sist. Når vi kommer hjem løper "Nussi" rundt på stua vår og utforsker sitt nye hjem. Etterhvert mjauer hun litt etter mamma'n sin. Guttene blir veldig lei seg da de skjønner at "Nussi" roper på mamma'n sin og at hun ikke kan finne henne igjen. Det felles en hel del tårer for den lille pusen. "Mamma, vi burde ikke ta "Nussi" bort fra mamma'n hennes når hun er så liten."
Mamma tenker... "Jøss, I didn't see that one coming" Her har vi fått hjem verdens vakreste pus og så griner gutta mine fordi de synes synd i henne? "Hva skjer'a?" Skulle ikke dette bli en lykkens dag? Mamma konkluderer med at gutta har empatien på plass om ikke annet og trøster og beroliger på alle kunstens måter. Etterhvert roer ting seg og universet er atter en gang i balanse. Gutta faller til ro i sengene sine og husets to prinsesser (les: Mamma og Nussi) finner sofaen sammen. Mamma vet at det kan virke underlig, men jammen er det godt å ikke være eneste hokjønn i huset lenger.
Dagene går. I dag har Nussi vært hos oss i 4 dager. Fire fine dager med kos, latter og litt gråt. Vi gleder oss til resten.
