Kos og Kaos...

Her er en tv- serie som virkelig er verd å få med seg. "Kos og kaos" er laget for voksne- om barn og tar opp ulike temaer. Klaus Sonstad som sier han gjerne vil bli den nye Trond Wiggo Torgersen har mange gode tanker rundt det å være gode voksne for barn og hvordan det er å være barn.

Ta deg tid til å se disse programmene. Jeg kan love deg at du kommer til å lære noe nytt om barn og kanskje også om voksne?

Se "Kos og kaos her

Siste dag i barnehagen...

I dag hadde minstemann siste dag på barnehagen. En epoke er over.  Han hadde med gaver til både store og små, som en takk for den fine tiden. En takk fra mamma og pappa som synes at barnehagen har vært verdens tryggeste og fineste sted for minstemann å være. Mest trist for mamma som har hatt begge guttene sine hos seg hver eneste arbeidsdag siden 2004....en merkelig følelse, å gå fra barnehagen i dag. Snodig å tenke på at fra i dag kommer det ikke plutselig en pjokk løpende inn i rommet for å få en kos i full fart før han løper tilbake til egen avdeling. Minstemann derimot syntes det var HELT greit... Han gleder seg sånn til skole at han ikke hadde tid til å tenke at det kanskje var litt trist å slutte på barnehagen.

Igjen sier jeg tusen takk til alle voksne som har vært med å tatt vare på prinsen min fra han var bare 7 mnd gammel. Lille pjokken som krabba rundt de første mnd i barnehagen før han lærte kunsten med å gå. Takk til alle som har gitt trygghet, et fang, hatt på plaster, trøstet, vugget i søvn, gitt opplevelser, gitt omsorg, vist og rettledet i alle disse årene. takk for alt dere har lært han og takk for at dere har vært med å gi han et godt grunnlag for videre utvikling.  Takk for at dere har tatt på dere verdens viktigste jobb. Nemlig å jobbe i barnehage!

Nå er det skole som gjelder. Og han er klar. Klar som bare det. Forventningene er høye og spenningen stiger nok etterhvert som sommeren går. I to år har han nysgjerrig fulgt med storebror når han har gjort lekser, tatt buss til skolen og vist frem prøver han har hatt på skolen. Stolt fikk han hilse på rektor i januar, og i mai var det fest for alle som skulle begynne i 1. klasse.

Gode venner i gata blir nå til klassekamerater. Spenningen stiger...Nå skal de sammen ta et nytt steg på veien i livet. Barnehagetiden er over, skolen venter, og de er klare alle mann.

Mon tro om mamma er klar?

Skremmer vi barna våre til lydighet?

Hvis du ikke kommer så drar jeg bare!

Hørt den, eller brukt den selv kanskje?  Det har jeg, noen ytterst få ganger, men jeg HAR brukt den.... og jeg blir så vannvittig irritert på meg selv når jeg gjør det... For det er igrunn en fryktelig ting å gjøre mot et barn. For du sier faktisk at "hvis du kommer nå, så DRAR JEG FRA DEG!" Naturligvis er det en snustom trussel som du (forhåpentligvis) aldri kommer til å gjennomføre, men kan du tenke deg noe mer skremmende enn å bli forlatt av det tryggeste i hele verden? Kan du tenke deg hvor redd et barn blir når vi voksne tar oss den frihet  til å true med at vi skal forlate det? Jeg får frysninger...
Dog skal det sies at voksne ikke mener noe vondt når vi sier dette, men vi VET hvilken effekt det har. I hvertfall de første fire gangene... Den femte gangen er du avslørt og du ender sannsynligvis opp med å bære barnet ditt under armen. Det fantastiske er at vi fortsetter å bruke den samme teknikken uten at den har noen effekt.

Jeg lurer på om det faktisk ikke er lov engang?!?

La meg sjekke...

Jepp, ganske riktig....For en tid tilbake ble det gjort en endring i barneloven. I loven presiseres det at barn ikke skal utsettes for skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs opptreden. Dette kan for eksempel omhandle innelåsing av barnet i et rom, bruk av trusler om straff eller trusler om at barnet skal bli forlatt eller skadet, latterliggjøre 
barnet mens andre hører på eller følelsesmessig avvise barnet.

Du kan lese en artikkel om denne lovendringen her

Ser man det, ser man det....

Takk og lov for at det finnes fornuftige mennesker som lager slike regler og lover for barna våre. For når man er barn er det nemlig ikke så enkelt å si ifra... Det er det vi voksne som må hjelpe til med. I hvert fall når det kommer til alvorlige saker hvor barn trenger hjelp fra oss voksne. Og jammen har jeg ikke blogget om det tidligere. Dette kan du lese om i innlegget: Å være den ene.


Det forundrer meg (og fascinerer meg, som den pedagognerden jeg har blitt) at voksne til stadighet skal straffe eller irettesette barn ved å true med å ta bort et gode, eller skremme med tomme trusler.
Hvis du ikke slutter å grine så får du ikke lørdagsgodteri...
Hvis du ikke gjør som jeg sier så kan du bare glemme å dra på lekeland... ( her er du GARANTERT å "helle bensin på bålet")
Hvis du ikke holder opp med å leke med ball inne så tar jeg den fra deg...
osv, osv... Men folkens.. det er jo BARN! Hva med å forklare HVORFOR de ikke kan spille ball inne?
Eller hva med å senke kravene litt, ofte har vi nemlig skyhøye og uoverkommelige krav til barn.
Så kanskje er det på tide at vi voksne tar oss sammen og tenker før vi åpner munnen når vi snakker til barn?

Dette ble et "strengt" pekefingerpedagognerd-innlegg, men kanskje det faktisk er på tide å slutte med alle de tomme truslene( som vi aldri gjør alvor av) og heller ta helomvending og si noe med en mer positiv klang. Tro meg, det er faktisk mulig... Og vet du hva? Du vil mest sannsynlig få et barn som ikke gråter og setter seg på bakbeina også.
HURRA, EN VINN- VINN SITUASJON! Det kan jeg like.

Å lære med hele kroppen!

Har du noengang tenkt på at det er nettopp det vi gjør? Vi lærer med hele kroppen helt fra vi er små. Alle bevegelser vi utfører med kroppen innebærer sansing, som gir stimulering, som gir trening, som gir utvikling!
Vi vet jo alle at det er viktig å være i bevegelse, men visste du at bevegelse er viktig for sansene dine? At det er en sammenheng mellom hvor godt du behersker ulike ferdigheter med kroppen din, og hvor mye du har fått stimulert de ulike sansene dine i oppveksten?

Jeg driver å forsker på dette for tiden...eller.. jeg forsker ikke, jeg leser forskning som andre har drevet på dette. Og jeg lar meg fascinere! Det er virkelig et spennende område for en pedagognerd som meg...

Saken er at helt fra vi er født må sansene våres stimuleres for at vi skal kunne utvikle oss. Og det gjelder alle sanser! Hvis noen av sansene våre ikke får nok stimuli vil det kunne føre til at vi blir hengende etter på ulike områder. Vi blir understimulert.

Et annet spennende og fascinerende faktum er at vi er ulike når det gjelder hvor mye stimuli som skal til før vi "reagerer". Tenk bare på deg selv eller barna dine. Noen av oss kan løpe barfot over grusen, mens andre synes det er helt grusomt. Noen av oss klipper av merkelappen i genseren fordi vi stadig går og kjenner på at den klør og irriterer. Noen av oss kan lese avisen, høre på radio og se på TV samtidig, mens andre må ha fullstendig stillhet for å kunne konsentrere seg om den ene tingen man holder på med.
Hvilken av disse er du ?

Er det ikke helt utrolig snodig?
Egentlig ikke...det handler rett og slett om at vi tar imot ytre stimuli på ulike måter. Noen trenger lite stimuli for å "reagere", mens andre trenger mye stimuli.

Jeg tenker å blogge mer om dette teamet. Jeg har en vidunderlig (pedagognerdebok) som sier noe om alle de ulike sansene og hvorfor det er så viktig å få stimulert disse. Den har også i bøtter og spann av aktiviteter/ leker du kan gjøre sammen med barna dine for at de skal få stimulert de ulike sansene. Jeg lover deg at DETTE bør du få med deg !


To be continued!

Onkel Vegard og Fredrik ute på padletur.

Stimulerer blandt annet synsansen, vestibulærsansen (balanse),

 og gir øvelse i koordinering av armer.

Om å ha dårlig samvittighet...

Året er 2006. Jeg er hjemme alene...Jeg tenker og jeg tenker.... grubler og tenker videre, prøver å distrahere meg selv med andre ting, men den gnagende ubehagelige følelsen er der likevel. Jeg har dårlig samvittighet...

Hvorfor spør du? Jo nå skal du høre...

Jeg har dårlig samvittighet for:
- å ha sendt barna mine til pappaen og jeg kan gjøre som jeg vil i noen dager.
- å reise på sommerferie til utlandet uten barna mine.
- at jeg ikke feirer hver jul og påske sammen med barna mine.
- osv, osv...

I kombinasjon med den dårlige samvittigheten, kommer følelsen av ensomhet når:
- man våkner alene om morgenen, uten barn på tvers i dobbelsengen.
- man spiser alle måltider alene.
- man har hele sofaen og alt lørdagsgodteriet for seg selv.
- man går søndagstur alene.
- man kan lese hele avisen uten avbrytelser.
- man bare har sine egne tenner å pusse om kvelden.
- man kan gå flere dager uten å rydde leker som ligger slengt overalt.

Dårlig samvittighet og ensomhet...ingen god kombinasjon for hverken alenemødre- eller fedre!
Det fine er at det går over... man blir vandt til det på et vis. Men man må gjennom det. Og på en måte er det kanskje bra? Det er i hvert fall en erfaring man lærer av. Man lærer mye om seg selv både som menneske og som mamma eller pappa. Verdens viktigste jobb. Som du nå skal utføre litt mer på egenhånd enn da man var to.

Kunsten er å få til et samarbeid med den ande forelderen. Ikke alltid like enkelt og i noen tilfeller helt eller delvis umulig. Men det er et helt annet tema som du kan lese mer om i innlegget som heter lykke

Er det forskjell på menn og kvinners dårlige samvittighet?
Opp gjennom tiden har fokuset på familie endret seg. Tidligere var det nesten utenkelig og en skam at mor og far gikk fra hverandre. Man holdt sammen i tynt og i tykt, far forsørget familien og mor tok seg av hus og barn.
I dag er det slett ikke uvanlig at foreldre går hver til sitt, men fokus på foreldrerollen og barneoppdragelse er mye større enn tidligere.
Kan det være at kvinner har mer dårlig samvittighet i dag, nettopp fordi det er kvinnen som har blitt ansett som omsorgsgiveren i foreldrerollen og det er her fokuset fra samfunnet ligger i dag?
Mens det tidligere var mannen som hadde mest dårlig samvittighet fordi menns rolle har vært å forsørge og beskytte familien og dette tidligere var samfunnets hovedfokus?
Jeg sier ikke at menn ikke har årlig samvittighet i dag altså. Men jeg opplever gang på gang at venninner, forsåvidt både single og godt gifte, har dårlig samvittighet så snart de finner på noe på egenhånd uten barna. Mens menn, både single og gifte, ikke nevner et ord om dårlig samvittighet når de er borte fra barna sine. Hvorfor er det sånn? Er det så enkelt at menn ikke har dårlig samvittighet for slikt, eller bare snakker de ikke om slikt?!?

Men tilbake til aleneforeldretilværelsen...Her er noen positive sider med å være alenemamma/ pappa:
- Så lenge du vet at barna har det godt med den andre forelderen kan du senke skuldrene.
- Du kan sove så lenge du vil i helgene.
- Du kan spise når du vil.
- Du kan slenge deg på sofaen og ta en dubb akkurat når du vil, eller bare ligge på sofaen en hel dag.
- Du kan glede seg til barna dine kommer hjem igjen.
- Du har tid til å ta vare på deg selv, i motsetning til når du har barna og må være mamma/ pappa 24-7.
- Når du tar vare på deg selv, tar du også vare på barna dine.
- Å komme hjem til en uthvilt mamma/ pappa er bedre enn å være hele tiden hos en mamma med kortere og         kortere lunte...
-  Når du får ny kjæreste får dere tid sammen uten barn, noe man ikke har når mamma og pappa bor sammen. (bortsett fra når de sendes til besteforeldre...) Ergo får man mer tid til hverandre. BONUS!

Som dere ser er det både og det å være alenemamma/pappa. Men om du kommer til det punktet at du med GOD samvittighet kan pakke bort den DÅRLIGE samvittigheten, ja da er du kommet langt og du er på riktig vei. Man lever bare en gang, (tror i hvert fall jeg) så ikke kast bort flere dager med grubling!

 Kos deg og nyt livet, det fortjener du!

Husk å svare på meningsmålingen jeg har laget!
Du finner den til høyre øverst på siden.