klare sjøl...

Det er igrunn en fin ting, det å klare sjøl...

Jeg må innrømme at jeg ofte må smekke meg selv over fingrene for å minne meg på at minstemann ikke akkurat er liten lenger. Han skal tross alt begynne på skolen til høsten. Fremdeles tar jeg meg selv i å hjelpe han med påkledning, skjære opp maten hans, hente ditt og datt, dille og dulle. WHY???

Det kan være fint med dilling og dulling, men ikke når det blir så mye at han skjønner at han kan utnytte det... Som et resultat av at jeg fremdeles behandler han som om han var to år mindre enn hva han faktisk er, følger et med en uutholdelig lyd... Sytestemmen! Jeg blir GAL! Jeg gleder meg sånn til den forsvinner... og da er det vel bare å innse at det er kun en ting å gjøre... Gi meg selv et rævspark og innse at gutten er blitt stor.

Mamma's lille prins er blitt stor... hjelp... Jeg vet at han er stor for: av og til blir han sint på meg når jeg skal ordne ALT og han helst vil klare sjøl, det ser utrolig teit ut når jeg løfter han opp og bærer han som om han var en kjempebaby, han kan å bruke iPhonen min uten hjelp, han er så tung å ha på fanget at jeg må ta i for å trekke pusten, han kan feste bilbelte uten hjelp, han  løper opp på fjellet uten å mase om å få sitte på ryggen,  and i can go on and on...

Samtidig som han er stor, og VIL være stor, vil han også innimellom være liten. Være liten og få kos, være liten og krype opp på fanget. Heldigvis...Dessuten har jeg gitt klar beskjed om at samme hvor store de blir så SKAL mamma ALLTID ha både KOS og KLEM! DERMED BASTA! Men fra nå av skal jeg bli flinkere til å holde fingrene unna og la han klare sjøl,,,

Herved erklærer jeg minstemann for STOR!

Henrik 2 år <3

Foto: Vegard T. Blakstad

Hvor er jakka mi?

Etter år med "sukk", "argh", "hmf", søren tute" osv, osv har det endelig skjedd! Guttene henger opp jakka si på knaggen, legger lua der den skal være og setter skoene på "riktig" plass. Hvordan er dette mulig da sier du?  Hvor jeg fant instuksjonsboken hen spør du?

Riktig svar er: IKEA!!!! Jeg simpelthen ELSKER ikea. Der fant vi et helt GENIALT garderobeskap med fiiine hyller, knagger OG skohylle. SUKK! Nå har alle fått hver sin kurv med plass til lue, pannebånd, votter og sykkelhjelm. Og jeg slipper å vasse gjennom en gang hvor gulvet er dekket med jakker, sko, luer og sykkelhjelmer. Og tenk...når vi skal ut igjen så finner vi alt vi trenger uten å måtte bruke tulletid på leting.  FINALLY!  Det utrolige er at venner som kommer på besøk får grei beskjed om hvor tingene skal ligge.... im in heaven!

For all del, jeg tåler at det ligger ting på gulvet altså. Og jeg vil nok tro at det kommer flere runder med "slengealtavsegpågulvet-dager". Men jøyje (gosh, det ordet hadde jeg nesten glemt av...) meg så digg det er når ting blir lagt der det hører hjemme.

Appropos "hvor det hører hjemme"...jeg må slutte å legge bilnøkkler, lommebok og mobil OVERALT! IKEA help me!!!

Nice work boys!

Ut på tur...

I dag har jeg og guttene vært på fjelltur. Vi er så heldige å ha skog og fjell rett utenfor døra! Denne gangen gikk vi sammen med venner, både store og små. Sekken ble pakket med kakao, epler og polarbrød. Været var bra, både opphold og temperatur opp imot 20 grader! 

Guttene freste oppover mot toppen, mens mor peste litt bakerst i rekka...jeg MÅ komme meg mer ut på tur!

Det fine med barn er at de skal utforske alt de kommer over langs veien. Det skal klatres, undres, pirkes, kastes, plukkes, lempes og hoppes.  Og det skal de få tid til for her ligger det mye læring. La de få undre seg over alt de kommer over på tur. det er her opplevelsene ligger for barna. De er ikke så opptatt av å nå toppen, det er vi voksne det...

Fredrik hadde med egen liten "plukkepose" til insekter han eventuelt skulle komme over på turen. Den ble fylt av maur... 

                                    Fredrik og Sander                                              Fredrik og Henrik

                 Prinsesse Andrea. 

           

            En liten hvil i "hengekøya"

Henrik er en skøyer og elsker å løpe litt i forveien, gjemme seg bak et tre,  hoppe frem og skremme livet av meg når jeg aner fred og ingen fare. 

Henrik gjemmer seg for mamma. 

På toppen av "Skiheisa" var det pause og kos med pannekaker som Anette hadde tatt med. 

                                          Anette og Andrea.                                                            Henrik 

Anders, Mats og Karianne

Etter pannekake- pausen gikk vi videre mot "Høgkubben". Vi kom vel halvveis før vi innså at nok var nok... Når barn legger seg flate og ikke lar seg lokke av sjokolade, da vet man at det er på tide å snu. Er det nok, så er det nok... Så da snudde vi, tok en sjokoladestopp på skiheisa og ruslet hjem. Det vil si, ungene freste avgårde mens vi voksne prøvde å holde følge. 

Henrik 

Henrik i lyngen

Fredrik i lufta!

Andrea og meg.

Andrea og Anette. 

Alt i alt var det en utrolig flott tur. Glade barn, glade voksne. Da vi kom hjem kom en nydusjet Fredrik og slengte seg rundt halsen min. "Tusen takk for en kjempefin dag mamma" Jeg kan love at mammahjertet gjorde et ekstra hopp da... LYKKE!

Jeg er veldig glad i gå gå tur sammen med barna mine, skape noen minner og ikke minst gode vaner for fremtiden. Snart skal vi tilbringe noen dager i Bergen, og da skal vi i hvert fall sette av tid til noen fjellturer i de vakre fjellene!

Grimase Battle!

Hvorfor leker ikke vi voksne oftere?

Har vi virkelig glemt hvor morsomt det er å leke?  Hvor godt det føles å skrattle til man får vondt i magen? Du vet når du ler så mye at du ikke kan stoppe? du ler av at du ler så mye...
Vi voksne burde leke mer. tulle mer. tøyse mer. ikke være så kjedelige... for plutselig så er ungene blitt store, og da er du bare teit om du foreslår å leke... så folkens, lek mens du har sjansen. I morgen kan det være for sent.

Jeg og lillebroren min lekte litt her en dag...

GRIMASE BATTLE!

Veldig artig for store og små. Kan anbefales!

Kjempen Daniel

I dag skal det feires til solen går ned. 

Ja, for enkelte dager skal feires med ballonger, flagg, smil og latter, blomster, kake, klemmer og gledestårer.
I dag, etter 7 lange mnd på sykehus kom endelig Kjempen Daniel hjem! På en slik dag skal det feires til solen går ned, for det er slett ingen selvfølge at Daniel skulle få komme hjem igjen til mamma, pappa og storebror.

Det kunne gått så enda mye verre, men Daniel valgte å kjempe seg tilbake til livet. Dag for dag. Time for time. Og det er vi så uendelig glad for alle sammen. Mest av alt familien, men også vi andre som står rundt dere og heier på dere, heier på Kjempen over alle kjemper. En fighter, som ikke ville gi slipp. Og som i månedene etter ulykken har imponert, overrasket og gledet så mange. En Kjempe som stadig med små skritt viser at han kan og vil!

Og nok en gang bøyer jeg meg i støvet over styrken dere har vist som mamma og pappa, til tross for den ufattelige belastningen dere har vært utsatt for de siste syv månedene. En styrke som har holdt dere oppe, holdt dere sammen og gitt nye krefter til å fortsette selv om livet ble snudd opp - ned. Måtte dere også i tiden fremover ha krefter til å få hverdagen til å fungere på best mulig måte, til å organisere alt som følger med det å plutselig ha et handikappet barn.

Og jeg kan med hånden på hjertet love deg at alle de du har rundt deg vil fortsette å bidra med det de kan når det er behov for det.

HURRA FOR KJEMPEN DANIEL <3

For dere som vil lese mer om Kjempen Daniel. Klikk her