søndag 27. februar 2011

Ett menneske, to språk.

Vi er Trondheim på en mini- vinterferie, og etter 6 timer i bil blir vi møtt med et "Heiiiiiiiiii" og en stabbende Emrik i fullt driv mot oss i gangen. Armene høyt i været, et vakkert smil og verdens beste klem. Jeg har ikke sett prinsen på to måneder, men likevel kommer han mot meg med åpne armer. Verdens beste Emrik.

Han fyller to år til sommeren og er allerede godt igang med livet. Han går, prater, leker, synger, danser, ler, hopper, sitter på do, sier ifra når han vil noe, og når han IKKE vil noe. Han tuller og tøyser. Han er selvstendig, og han lærer. Hele tiden lærer han. Han observerer sine eldre søskenbarn som har kommet på besøk og hermer. Hermer, prøver ut og lærer. Og sannsynligvis har han, som alle barn, trillet sine foreldre rundt lillefingeren slik at han kan få det slik som han vil når han finner det for godt.

Og jeg lar meg imponere over hans kommunikasjonsevner til tross for at han stort sett bruker lyder som Ooooo, Aaaaaa, Baaaa, Uuuuuu, yoooooo, maaaaaa og Iiiiiiii. I tillegge til alle lydene har han et kroppsspråk som er intet mindre enn imponerende. Jeg tar meg selv i å tenke at det MÅ finnes gener i den gutten som stammer fra sydligere strøk. For her er det ansiktsuttrykk og veiving med hender i alle himmelretninger for å understreke en følelse eller en viktig beskjed. Som når han holder hendene på kinnene sine og blir overrasket eller forskrekket og sier "ååååååå" med trill rund munn, som kan bety noe sånn som: "Oj, hva skjeddde nå?". Eller når han slenger hendene i været og roper "Oooooojjjj" når han blir imponert over noe, eller når han legger hendene i kryss over hjertet sitt når han skvetter og ser på de voksne for å få en tilbakemelding på om dette er farlig eller ikke.

Små barn har en egen evne til å bruke kroppsspråk på en slik måte at det understreker følelser, meninger eller beskjeder de formidler til oss. Det blir viktig for oss voksne å se og tolke disse uttrykkene. Ta deg tid til å se på barnets bevegelser og ansiktsuttrykk når det kommuniserer med deg. Da blir det lettere å forstå hva poden vil fortelle deg, og kanskje oppdager du plutselig hva det er den lille prøver å fortelle deg. Kroppsspråk er igrunn et interessant tema. Vi har vel alle møtt noen som sier en ting, men som med kroppsspråket sier noe annet? Hva gjør du da? Stoler du på at det som blir sagt stemmer, eller er det kroppsspråket vi stoler mest på? Jeg tror kroppsspråket også forteller mye om personligheten til et menneske. Oj, oj, oj dette er et spennende tema kjenner jeg. (Thomas, forbered deg på en kveld med rødvin og poppling om kroppsspråk) Men dette var en liten digresjon...Tilbake til Emrik.

Dagens favorittøyeblikk er da han sitter på do, for jada han sitter på do denne karen her, og han roper på sitt vis at jeg skal komme. Så sitter han der da fine lille gutten,på do med verdens største solbriller på nesen og trutmunn... han skal ha nuss. Og så skal jeg ha solbrillene på, slik at han kan få nuss med meg. Etterpå viser han hvordan han er sterk når han sitter på do, han tar i av alle krefter og er tydelig stolt når tante blir imponert. Eller når han sitter på fanget og bare koser, lenge, mens vi ser på tegnefilm og han stryker de små fingrene sine over hånda mi. Eller når han danser på sin egen vidunderlige måte når han hører musikk.

Herlig, og tvers gjennom god som gull. Tantes favoritt-Emrik<3
Ja, jeg liker tantejobben.

Verdens fineste Emrik.

Foto: Vegard T Blakstad.


fredag 25. februar 2011

Bloggurat

Nå har jeg registrert meg på <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/9d7eff09a008cba1dfb9c2ddb2ff9c29a4053143">Bloggurat</a>.

torsdag 24. februar 2011

Guttefarge og jentefarge!

Jeg og minstemann kjøpte ei bok i gave i dag til ei jente som skulle feire 5 års dagen sin. Jeg ba om å få den pakket inn og damen bak disken tok frem et nydelig grønt gavepapir. Etter at hun hadde fått på papiret tok hun tak i et blått bånd for å ha rundt pakken, plutselig snur hun seg mot meg og sier: "Er det til en gutt eller en jente?" Inni meg tenkte jeg: "Spiller det noen rolle?". Likevel svarte jeg at gaven var til en jente. Hun slipper tak i det blå båndet og tar isteden hvitt bånd på pakken...

Jeg vet at hun mente det godt da hun spurte hvem pakken var til, men spiller det virkelig noen rolle? Virkelig? Det er gavepapir og et bånd vi snakker om her. Kanskje det minst interessante for bursdagsbarnet...

For å være helt ærlig er jeg stuplei av alt som heter guttefarger og jentefarger. Heldigvis er ikke mine gutter så opptatt av det, så når vi er ute for å kjøpe klær ønsker de seg både lilla, rød, gul og andre såkalte jentefarger.

Men å gå inn på f.eks H&M gir meg innimellom fnatt. Kanskje spesielt da guttene mine var babyer og de trengte nye klær. I perioder var det stort sett hodeskaller, flammer, monstre, superhelter og andre skumle eller tøffe saker på klærne. Det er en baby jeg skal kjøpe klær til her folkens. Ikke et Bandidos- medlem! Heldigvis fantes det også et bittelite utvalg av nøytrale klær, men det var ikke særlig spennende saker de hadde å by på... Jeg sneglet meg fordi hyller med fargerike og herlige klær til jenter i samme butikk, men straks jeg kom over i seksjon for gutteklær forsvant alle de friske fargene. Her fant jeg stort sett klær i fargene sort, brun, grå eller blå. Og i forhold til jentene som har opptil flere stativer med smykker, klemmer, strikk, diademer, og andre prinsesseaktige saker som små tryllestaver, englevinger, glitterhansker osv, så finner du, om du er heldig ei kasse med litt "stuff" i til guttene...

Nå skal det sies at hodeskallene har funnet veien til jenteklær også. Til min store overraskelse oppdaget jeg en dag at mønsteret på kjolen til ei jente på barnehagen var små hodeskaller med en sløyfe på hodet!?! Jeg måtte nesten le da det gikk opp for meg at det var massevis av små hodeskaller på kjolen hennes. Jammen meg har de ikke klart å drysse på noen hodeskaller på den ellers så lekre rosa kjolen.

Er det bare jeg som er gått på en hodeskallemonsterflamme- smell? Er det bare jeg som lengter etter friske og fargerike klær til gutter?  De kommer til sommeren, det gjør de alltid, men resten av året da folkens? Kjære klesindustri... I WANT COLOURS

Men nok av negativiteten Lotta! Jeg er da oppdratt i positivitetens ånd! Fått det inn med morsmelka faktisk. Jeg elsker farger! Ja, jeg virkelig elsker farger. Så får jeg heller grave litt lenger inn og bak i butikkhyllene for å finne de fargerike skattene. For det er de jeg vil ha.


        
Fine gutter i fine farger. 

lørdag 19. februar 2011

Du sier ALLTID nei!

"Mamma, kan vi dra på lekeland i dag?"
"Nei, ikke i dag."
"Åååååå, hvorfor ikke?"
"Nei, ikke i dag."
"Åååååå du sier ALLTID nei!"

Så går vi der, hjem fra barnehagen, jeg og minsten. Han litt grinete fordi det ikke ble lekeland denne gangen heller, og jeg med litt dårlig samvittighet. Men hvorfor har jeg dårlig samvittighet? Og hvorfor sier jeg alltid nei? Sier jeg faktisk alltid nei, eller føles det bare sånn for barna mine? Eller er det bare noe de sier for å gi meg dårlig samvittighet, slik at mor til slutt skal si ja ?

Når det gjelder å si nei til å dra på lekeland, så stemmer nok det igrunn ganske godt. Jeg er ingen tilhenger av lekeland, hvor man betaler for å få komme inn og leke... Lettvint for foreldre, ja i aller høyeste grad, men å betale for å leke? Njæ... Det skal sies at jeg i tillegg fikk et særs negativt inntrykk da vi feiret min eldste sønns 6 års dag der, og at dette nok har gjort at jeg nå konsekvent avslår forslaget om å dra på Lekeland. Men er det riktig at jeg gjør det? Er det riktig at jeg sier nei hver gang de ønsker å dra dit fordi jeg en gang ble dårlig behandlet der ? Mor må gå i tenkeboksen...

En annen ting som har slått meg er hvordan jeg, ifølge min eldste sønn, alltid gir oppmerksomhet til lillebror først. Eller at jeg alltid tar hans parti ved konflikter. Og om dette stemmer, hvorfor gjør jeg det? Fordi han er minst? Fordi jeg fremdeles tror han er så liten at han trenger mer hjelp enn storerbror? Hvis det faktisk stemmer at jeg gjør forskjell på dem, noe jeg forøvrig ikke føler at jeg gjør, så er det en lykke at jeg har barn som er tydelige og sier ifra når noe oppleves som urettferdig. Jeg burde ikke ta parti når de krangler. Tenk å stå alene mot lillebror OG mamma. Uff, her må det skjerpes... Hvis det nå faktisk er sånn det er...Heldigvis er jeg våken nok til å registrere når de sier ifra til meg på sin måte, at nå er du urettferdig mamma.

Det kan høres ut som jeg er en skikkelig dårlig mamma, men egentlig er jeg bare en helt vanlig mamma. I grunn tror jeg at dette gjelder for de aller fleste av oss mødre og fedre. Vi gjør vårt aller beste, men i en hektisk hverdag går vi kanskje på autopilot? Vi gjør ting og tar avgjørelser uten å tenke oss om?

Hva tror du ?

Mamma'n

onsdag 16. februar 2011

Mine pedagogiske Guder!

Jeg vet at man bare skal ha en Gud, men i pedagogikkens verden er det så mange dyktige folk at man umulig kan velge bare en. Derfor har jeg opptil flere pedagogiske Guder....

En av dem er Jesper Juul. En Dansk pedagog som oser av kunnskap og erfaring. Han er grunnlegger av famlab, som jeg anbefaler alle å melde seg inn i. Gratis og med mengder av snadder for foreldre og voksne som jobber med barn. Han har skrevet mange bøker og holder kurs for foreldre og voksne som jobber med barn.



Den andre er Kari Pape, En Norsk pedagog som sitter inn med enorme kunnskaper om barn, foreldre og om det å jobbe i barnehage. Hun holder også kurs for ansatte og foreldre i barnehger. Jeg har vært så heldig å fått være på kurs med denne herlige damen. sjeldent har jeg vært mer inspirert etter en dag med Pape-påfyll!


Nå har jeg fylt opp kontoret med bøker fra de begge to og jeg gleder meg stort til å få grave meg ned i pedagogikkens fantastiske verden!
Til høyre på bloggen finner du linker til nettsidene deres.

Les og bli inspirert.

tirsdag 15. februar 2011

"Han begynte!"

Jeg har to barn. To gutter på 5 og 7 år. Begge to fantastiske på hver sin måte. Lykkelige, omtenksomme, hjelpsomme og snille. Verdens beste venner.

Men ikke alltid.. Av og til krangler de så busta fyker. Det smelles med dører, brøles og innimellom flyr det ting gjennom luften. Been there? Det har jeg... Jeg lar meg stadig imponere over alt de kan finne på å krangle om. "Du får ikke komme innpå mitt rom". "Du får ikke bruke mine leker." "Jeg hadde den først." Osv, osv... Tenk at det går an å bli så sint på noen man er så glad i... Det fine er at man blir venner igjen etterpå. Bestevenner. Noen ganger blir man raskt venner igjen, andre ganger tar det lengre tid. Men man blir alltid venner!

Dessuten skal man krangle! Ja, det synes jeg virkelig. Ikke hele tiden naturligvis, men innimellom er det sunt å krangle og være uenig. Har du noen gang tenkt på at det er mye læring i å krangle? Ikke tenkt på det? Uenig med meg ? Jo, det ER lærerikt.

Når man krangler eller er uenig får man:
* Erfare hvor ens egne grenser går.
* Lære noe om søskenet sine grenser.
* Trening i konfliktløsing.
* Eksperimentere med følelseslivet.
* Øvd seg på toleranse.

Gi barna mulighet til å ordne opp på egenhånd. Ofte klarer de å løse konflikten selv, men dersom det går så langt at det er fare for at de kan skade hverandre eller de terroriserer hverandre, er det nok smart å gripe inn som voksen og hjelpe til med å løse konflikten. Men ikke ta over hele "showet" og fiks problemet for de. da berøver du de for sjansen til nettopp å lære å løse konflikter på egenhånd. Kanskje trenger man bare å få roet litt ned, og så høre om noen av de har et forslag på hvordan de kan bli enige. Og etter en stund...sim, salabim! VENNER IGJEN!

Så jeg sier det igjen... søsken skal krangle litt. Og de skal få ordne opp på egenhånd. Og jeg vet at man som forelder kan bli mektig lei av kranglingen, men tenk på det som en forberedelse til det å bli voksen. Da kan det være hendig å ha fått øvd seg på å løse konflikter.

Lykke til.

Bestevenner

søndag 13. februar 2011

Puss, puss så får du en suss...

Om å pusse små melketenner...
Hver kveld og hver morgen skal det gjøres...grundig!
Det skal pusses og susses i alle himmelretninger, både oppe, nede, på innsiden og på utsiden. Og ikke skal det være for mye tannkrem på tannkosten. På størrelse med en ert for barn. For babyer skal mengden tannkrem være like stor som lillefingerneglen.

Det er viktig at man starter så tidlig som mulig med tilvenning av å ha tannkosten i munnen for babyer. Så snart et lite "riskorn" vises i munnen, skal man starte med tannbørste. La barnet holde på med tannkosten på egenhånd, når det ligger på stellebordet. Er du med på leken lar du barnet pusse dine tenner. En nyttig erfaring for deg, og en morsom lek for barnet ditt.

Å så må man gaaaape. Så høyt man bare kan, som en tiger eller en løve! Men pass på så du ikke blir bitt. Har man først invitert til lek under tannpussen, må du bare henge på og bli med. Et godt tips for å komme til overalt med tannkosten, er å holde barnets hode inntil din egen kropp og holde en hånd under haken. La barnet prøve litt på egenhånd slik at det lærer pussekunsten. Det anbefales at man hjelper barnet å pusse frem til 10 års alder, men jeg tviler på at så mange faktisk gjør det...

Til slutt skal man gjerne ta en fluortabelett eller fluorskyllevann, og en runde med tanntrå. Det anbefales ikke at man skyller munnen med vann eller annen drikke etter at man har pusset tennene. Da vil virkningen av fluoren svekkes.

Her finner du en fin film om å pusse tenner:
Jordan.no

Verdens fineste små melketenner. 

søndag 6. februar 2011

"AU!" Hun beit meg...

Barn som biter.
Barn biter... Ja, de gjør det. De biter, kniper, dytter, slår, lugger og tar leker fra hverandre. Hvorfor spør du ? Fordi de er barn vel!

Å ha barn som biter er ingen enkel sak. Det kan være vanskelig både for foreldrene til den som blir bitt, men også for foreldrene til den som biter. Man er redd for at barnet sitt skal bite andre barn, og man er redd for at  sitt barn skal komme hjem fra barnehagen med bitemerker. For ikke å glemme barna, både biteren og den som blir bitt. Det er ikke godt for noen parter.

Men hvorfor biter små barn? Jo, nå skal du høre.
Når små barn kommer i situasjoner der de prøver å kommunisere, men mangler språk, kan noen barn bruke biting for å si ifra til omverden. Små barn som kommer i konflikter, kan bite andre barn for å si ifra om at: "Nei, denne leken hadde jeg! Du får ikke lov å ta den ifra meg." Dette gjør de i mangel på språk og gode strategier for å løse konflikter. Andre barn kan bruke bitingen som en invitasjon til lek. "Hei, jeg har lyst å leke med deg" Invitasjonen blir som regel avslått... Så tasser biteren videre og inviterer nestemann. Jeg har opplevd flere ganger i jobben min, at små barn som vil kose, legger hodet inntil skulderen min, for deretter plutselig å bite meg. Ikke særlig godt, å så skvetter man så innmari. Men det er altså noen barn som kommuniserer på denne måten i mangel på utviklet språk. Og når et barn biter, kan det inspirere andre barn til å gjøre det samme.

Å være voksen i barnehagen, og skulle ha ansvaret for barn som biter, er en utfordring. I realiteten er det bortimot umulig for en voksen å holde øye med alle barna på en gang. Jeg vet at alle voksne som jobber i barnehager rundt om i landet, gjør sitt beste for å unngå at barn blir bitt, men av og til skjer det og foreldrene må informeres, både den som biter og den som har fått fine merker av små melketenner.

Jeg tenker at de voksnes jobb, både hjemme og på barnehagen, blir å lære barnet hva det kan gjøre i steden for å bite. Snakk med barnet uten å kjefte, forklar at det ikke er lov og at barnet som ble bitt fikk vondt og ble veldig lei seg. Si: Jeg vil ikke at du skal bite. Hvis du vil leke med Lise kan du spørre henne om du får være med på leken" Evt om barnet biter fordi det er sint, kan man vise barnet hva det kan gjøre i steden for å bite. Eks trampe i gulvet eller lignende. Og glem for all del ikke å gi omsorg til barnet, både til den som biter og den som ble bitt. Det er en fordel om man i barnehagen observerer barnet, slik at man kan få en oversikt over hvilke situasjoner barnet biter i.

Jeg tenker også at det alltid er viktig å jobbe med empati. Empati betyr å ha evnen til å gjenkjenne egne og andres følelser og kunne se ting fra en annens synsvinkel. Empati innebærer å kunne vise medfølelse og ta hensyn til andres følelser og behov. Barn utvikler empati fra ca 2 års alder, før det kan man ikke forvente at barn skal forstå hvordan det føles for andre å f. eks bli bitt. I barnehagene jobbes det kontinuerlig med empati. Endel barnehager i Norge bruker et pedagogisk opplegg som heter "Steg for steg" her jobber man med empati, konfliktløsing og sinnekontroll. Gjennom arbeidet med oppgavene i programmet, lærer barna sosial kompetanse. Målet er å øke barnas sosiale kompetanse gjennom positiv ferdighetstrening. Barnas selvbilde styrkes og gjør dem i stand til å omgås andre på en fredelig måte.

Så til alle dere som jobber med barn. STÅ PÅ! Jobben dere gjør er kjempeviktig. Bruk alt dere erfarer i jobben til stadig å bli bedre. Når man jobber med barn blir man ALDRI utlært. Husk at nettopp DU er viktig for viktig for barna i barnehagen din. DU er med på å forme disse barna. DU er en VIKTIG voksen uansett tittel.

fredag 4. februar 2011

Mamma-magi

Jeg liker ordet mamma-magi,
det gir meg slik en deilig harmoni.
Kanskje det aller beste ord på jord.
det burde faktisk være et fagord.

Jobben som mamma er aller best,
men slettes ikke alltid en fest.
En bruksanvisning hadde vært fint å ha,
når ungene roper: "jeg vil ha, jeg vil HA!"

Å utøve magi er slett ikke lett,
likevel gjør vi det stadig vekk.
Omsorg, læring og en god dose fantasi,
det er slikt som kalles Mamma- magi.

Ikke glem at du kan være den ene,
for barn som føler seg litt alene.
Magi fra deg kan være det de trenger,
så de ikke er alene lenger.

Når du tryller med din mammma. magi,
vil du lede barna dine inn på en sti.
Her skal de lære alt de trenger,
for en dag å kunne se de store sammenhenger.

Jeg ønsker deg lykke til med magien din,
jeg tror nok den er superfin.
Men husk nå på at også mammaer må,
sin egen dose med magi få.


Foto: Vegard Torsteinsen Blakstad

torsdag 3. februar 2011

Valgkaos

"Skal vi dra hjem nå?" spurte en pappa sin lille prinsesse på 3 år da han hentet henne i barnehagen.  "Nei" svarte jenta. "Jo, kom nå" sa pappaen. "Nei, jeg vil ikke hjem" sa jenta. "Men vi må hjem. Vi skal hente storebror på SFO og så skal vi hjem og lage middag" fortsatte pappaen. "Neeeeeeiiiii!" ropte jenta og fortsatte å leke. Pappaen meglet frem og tilbake, lovet gull og grønne skoger om bare den lille prinsessen vil bli med hjem. Det hele endte med en stykk irritert pappa med en stykk hylende prinsesse under armen.

Hørtes det kjent ut ?

Hvorfor er det slik at vi voksne stadig gir barna våre valg de ikke er kompetente til å gjøre fornuftige valg på? Vi vet at små barn vil gjøre valg styrt av lyst. Deres evne til å gjøre valg styres ikke av fornuft eller logikk når vi spør om de vil dra hjem fra lekeland, om de vil ha på seg solkrem, om de vil ta medisin, om de vil gå og legge seg, pusse tenner osv...
Barn vil velge det de har lyst til, ikke det de nødvendigvis må.

Så hvorfor gjør vi det? Hvorfor gir vi barn valg, når de i virkeligheten ikke har noe valg? Stiller vi spørsmål til barn som om de var voksne i håp om å få et "voksent" svar?

For noen år siden, da jeg jobbet på en småbarnsavdeling kom det en morgen en gutt inn dørene med moren på slep. Ja, hun hang faktisk på slep. For mens gutten spratt inn døra, hadde moren et helt lass med klær i armene. Jeg stusset litt over dette, og moren kunne fortelle at før de dro hjemmefra greide ikke gutten å bestemme seg for hvilken jakke han ville ha på seg den dagen. Etter flere runder med prøving av ulike jakker, bestemte gutten at han skulle ha med seg ALLE de fire jakkene sine. I tillegg bestemte han også at han skulle ha med seg ALLE de seks luene. Gutten var kjempefornøyd og løp inn for å leke. Moren ønsket oss lykke til med påkledningen vi hadde forran oss senere på dagen i avdelingens faste utetid.

Da det senere på dagen var klart for å kle på seg og gå ut, var alle voksne på avdelingen spent på hva som kom til å skje. Gutten gikk ut i garderoben for å kle på seg og han ble stående ved plassen sin og se på alle de fire jakkene på knaggen. Jeg sa: "Vi får vel kle på oss da". "E vil ha DEN jatta på meg" sa han. Så fortsatte han: "Eller nei, e vil ha den, nei den, nei den....neeeeei... og så sa han: "E vil ha på me alle" Det fikk han... Han gikk ut med fire jakker og fire luer, hendene rett ut og med et fjell av luer på hodet. Han gikk ut av døra, ruslet fire meter, snudde seg, så på meg og sa: "E vil fojessten baje ha denna jatta" Så vi gikk inn igjen, tok av tre jakker og tre luer. Da mammaen kom lurte hun på hvordan det hadde gått med kleskaoset. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og hun lo litt av historien. "Neste gang bestemmer DU hvor mange jakker og luer han skal ha med seg på barnehagen. Da slipper han å ta slike "umulige" valg"sa jeg.  For en gutt på tre år kan det nemlig være vanskelig å velge, i hvertfall hvis det blir mye å velge mellom.

Så til alle dere mammaer og pappaer. Ikke vær redd for å være en voksen som bestemmer for barnet! Jeg sier ikke at barn aldri skal få være med å bestemme, jeg mener bare at noen ting kan barn være med å bestemme eller velge, mens andre ting kan de ikke velge eller bestemme. Blir vi mer bevisst på dette tror jeg vi lettere kan unngå valgkaoset vi setter barna våre i.

Hvilken vei skal vi velge?

Foto: Vegard Torsteinsen Blakstad