fruktsalat...

Å begynne i tredje klasse har sine fordeler.

- Man flytter over i et nytt bygg på skolen.
- Man har full kontroll på det å ta buss.
- Man blir løpt etter av jentene og hvis man er riktig (u)heldig blir man nusset på!
- Man vet nøyaktig hva som er lov og ikke lov.
- Man blir den perfekte læremester for lillebror i 1. klasse.
- Man får velge mellom ulike aktiviteter i SFO tiden.

Fredrik valgte matlaging. I mitt hode trodde jeg han skulle ha matlaging hver uke, men det var naturligvis veldig mange andre som også valgte dette, så da har han fått tildelt to datoer i løpet av høsten hvor hans gruppe skal lage mat. Mamma er uansett veldig glad for at han valgte nettopp matlaging. Jeg koser meg når jeg lager mat og krysser fingrene for at også barna mine skal bli glad i å lage mat...helst fra grunnen av for da blir den så innmari god! Lillebror er vel den som er mest ivrig på å hjelpe til på middagsfronten, men grunnlaget tror jeg er lagt for kommende matlagingsinteresse ettersom vi stort sett lager all mat fra grunnen av. Det er gøy, spennende og skikkelig NAMMIS!


For et par uker siden hadde han sin første gang på skolekjøkkenet. Han krysset fingrene for at de skulle lage noe nammis. Pannekaker? Vaffler? Boller? Jeg gjorde en avtale med han at samme hva han lagde måtte han lage det samme til oss hjemme.

Fredrik kom hjem og fortalte stolt at de hadde laget fruktsalat! Han ramset opp alle ingrediensene og hvordan de hadde laget den. Mamma tenkte: "Jøss! Et sunt alternativ! Ikke verst" Helt til han kom til slutten av oppskriften....vaniljesaus og melkesjokolade... He, he så fikk han noe skikkelig nammis likevel da.

Som avtalt laget han fruktsalat til oss hjemme. En ordentlig nammis-salat! Og gjett om han var superstolt da både mamma og lillebror eeeeelsket den! Vi gleder oss til neste herlige rett fra skolekjøkkenet.

 Druer

 Melkesjokolade

 Banan

 Lillebror får hjelpe til. 

 Eple

 Vaniljesaus

Legg merke til håndgrepet på vaniljesausboksen...

 Youghurt

 Pære

 Blande

 Dele

Nyte

Kyss en frosk...

Mamma har vært på tur sammen med en hel flokk av flotte mennesker som jobber med barn og friluftsliv. Mamma har lært mye om mangt. Blant annet...

Å tenne bål, uten fyrstikker.
Å lage kullstifter.
Å lage naturvev.
Å sette sammen en kano.
Å navnsette treslag ved å smake på treet.
At "tjuke" og never er ypperlig til opptenning av bål.
Å bruke pelletsovn.
Å steke brød på bål.
Å kunne vite hvilket dyr som har spist av en kongle.
Å vite hvilket treslag som egner seg best for bål
Å lage en bålplass.
Å stoppe og se på spennende ting jeg kommer over på vei til målet.
Å lage gode pinnebrød.
Å ta meg tid til å undre, lytte, se, smake, og lukte naturen.
Å kysse en frosk på avstand...

Å være ute på tur sammen med barn handler ikke nødvendigvis om å komme seg fra A til B. Barn er ikke så opptatt av å komme frem til "målet" på samme måte som vi voksne. Desverre er ikke vi voksne så gode på å huske på nettopp det.Vi er stort sett så fokusert på å komme frem til toppen at vi glemmer å undre ss sammen med barna i alt det de oppdager langs veien. For det er nettopp det barn er opptatt av, alle de hundretusenmillioner små ting som de oppdager langs veien (og som vi voksne ikke tar oss tid til å stoppe opp ved). Å være ute sammen med barn, handler like mye om å "bare være", om å kjenne på den gode følelsen og gleden man får av å oppleve naturen. Å tenne et bål, steke noen pinnebrød, fiske ved et vann, finne en frosk, se en øyenstikker og spise blåbær. Tenk alt man kan lære på slike turer! Og tenk for en utrolig arena det er for sansestimulering!

For dere som vil være med på organiserte aktiviteter kan Turistforeningen være et flott alternativ. De har en egen gruppe som de kaller Barna Turlag. Barnas Turlag arrangerer dagsturer i nærmiljøet, lavvo- og hytteturer, fisketurer eller klatrekvelder, villmarksleire og helgeturerhvor barna reiser med eller uten foresatte. Barn fra 0-12 år kan være med i Barnas Turlag. Når de fyller 13 går de over i ungdomskategorien. Her Kan du lese mer om Barnas Turlag. 

Det er bare å komme seg ut folkens!

Frosken som jeg (nesten) kyssa...

Øyenstikker eller Odonata på Latinsk.

Hjemmelagde kullstifter. 

            

           

Naturvev

            

Vakker norsk natur. 

ABC..

Første skoledag kommer Henrik hjem og har fått lekse. O Lykke! Han setter seg godt til rette ved den nyinnkjøpte pulten på rommet og åpner boka. "Men mamma.... du må lese for meg". Mamma: "Vet du Henrik, jeg tror faktisk du kan å lese. La oss prøve." Henrik ser ned i boken og begynner. "Vi ser ei sol". Han ler litt overrasket og  fortsetter: "Vi ser en gutt på sykkel". "Vi ser tre barn som leker". Og slik fortsetter han nedover siden. Han KAN å lese! Litt overrasket over at han fikk det til smiler han fra øre til øre.

Mamma vet at dette er bra for mestringsfølelsen. Han husket ordene de hadde gått gjennom på skolen, han har "lest" sin aller første lekse. Mestringsfølelse er viktig. Viktig for motivasjon til å fortsette. Motivasjon til å "ville mer". Det aller første møte med en ny verden hvor mye skal læres har vært en god opplevelse.

Det er klart at han ikke leser bokstav for bokstav, men han gjenkjenner ordene. Gjenkjenner ordbildet som de gikk gjennom flere ganger på skolen den dagen. Han gjenkjenner ordene "Vi ser", og deretter bildet som kommer etter ordene. Bildet av ei sol, av barn som leker, en som sykler osv. Han gjenkjenner og leser.

I 1. klasse handler det blant annet om å lære å lese. Noen knekker koden fort, andre ikke. Helt i starten av lese og skrive opplæringen handler det mye om å gjenkjenne ordbilder. Etter en stund skal de lære en og en bokstav. Etterhvert skal disse settes sammen til ord.

NRK har i høst en serie som heter "Lesekorpset". I mine øyne en helt fantastisk serie som alle burde få med seg. Her går de gjennom bokstav for bokstav i tillegg til at de har laget en alfabetsang! Her kan du se første episode av "Lesekorpset".

          

Til å stole på...

Det er tidlig onsdag morgen. Fredrik krøller seg (for en gang skyld) inn i dyna og drøyer litt med å stå opp. Jeg spør om han fremdeles vil ta buss hjem fra skolen og være alene hjemme til mamma kommer. Klart han vil.

Mamma leverer guttene på skolen, dobbeltsjekker at Fredrik har busskort og nøkkel i sekken. Sier ha det bra til Fredrik som løper avgårde. Følger en litt mindre fornøyd Henrik ned til Sfo. Han vil også ta buss hjem... Mamma investerer noen ekstra minutter til Henrik før hun drar videre på jobb.

Det viste seg at Fredrik hadde rett. Han KUNNE å være hjemme alene.

Som avtalt ringte han mamma med det samme han kom hjem. Deretter ringte han for å spørre om lov til å ta litt is fra fryseren og til slutt for å spørre om han kunne gå ned til kompisen sin. Da jeg kom hjem var første spørsmål; "Kan jeg få ta bussen hjem i morgen også?"

Innerst inne visste jeg vel at det kom til å gå bra, men man vet jo aldri hva som kan skje. Men det handler vel om å stole på. Stole på at man holder på avtaler man har gjort, stole på at han vet hva som er rett og galt om en situasjon skulle oppstå, stole på at det går bra.

Å kunne stole på er vel en av de viktigste tingene i et forhold. Om det er forhold mellom voksne, mellom barn, eller mellom barn og voksne. Å kunne stole på at avtaler blir holdt, å stole på at man er der for hverandre når man trenger noen, å stole på og vite at noen bryr seg, osv. Å stole på hverandre er noe som må gå begge veier i et forhold for å skape trygghet. Trygghet på hverandre...(hmmm...dette bygger opp til et nytt blogginnlegg)

I kveld skal  jeg fortelle han hvor stolt jeg er av han, at jeg er glad for at han holdt de avtalene vi hadde gjort, at jeg blir glad når jeg ser at jeg kan stole på han. At jo mer han viser meg at jeg kan stole på han, jo lettere er det for mamma å gi han lov til å "klare sjøl".

Det gir en underlig følelse å erfare at barna mine blir større og at de kan, og vil klare sjøl. Fint, men skummelt samme tid. Jeg fortalte i dag til en kollega at min eldste sønn skulle ta bussen hjem og være  alene for første gang. Hun har selv voksne barn, men da jeg fortalte henne dette fikk hun et ansiktsuttrykk som beskrev akkurat hvordan jeg følte det. Litt nervøs, litt spent, men med tro på at det skulle gå helt fint. Det var som om hun plutselig husket følelsen fra da hennes barn var små, og det slo meg at DETTE er nok en av de øyeblikkene man husker gjennom hele livet.

Takk Fredrik for at du gjorde det til et godt øyeblikk...

Alene hjemme...

I morgen skal eldstemann ta buss hjem fra skolen og være alene hjemme til mamma og lillebror kommer hjem. Mamma innrømmer glatt at hun er litt nervøs.

Han har allerede vært hjemme alene flere ganger mens mamma har vært ute på små ærender på butikken. Men å dra hjem fra skolen og være alene hjemme til mamma kommer fra jobb.... gosh, det er så spennende!

Spennende for mamma altså, ikke for Fredrik. Han er cool, calm and relaxed. Og han har spurt om dette lenge. Fortalt meg om og om igjen om at han KAN være hjemme alene. Forsikret meg om at det går bra. Plutselig innså jeg at det var han som nå beroliget meg... Rollene er snudd om.

Mamma legger igjen en telefon som han kan bruke om det blir behov. Men den skal IKKE brukes til tull. Han skal ringe med en gang han kommer hjem fra skolen. Mamma legger frem polarbrød på benken som han kan smøre og spise om han blir sulten.

Jeg vet det kommer til å gå bra, det er bare så innmari uvandt og litt skummelt å skulle gi slipp på kronprinsen. Når jeg kommer hjem i morgen skal han få verdens beste klem!

Så jeg tar sats og hopper ut i det, i morgen.

Ønsk meg lykke til...

Fine Fredrik. 

Alene hjemme...

I morgen skal eldstemann ta buss hjem fra skolen og være alene hjemme til mamma og lillebror kommer hjem. Mamma innrømmer glatt at hun er litt nervøs.

Han har allerede vært hjemme alene flere ganger mens mamma har vært ute på små ærender på butikken. Men å dra hjem fra skolen og være alene hjemme til mamma kommer fra jobb.... gosh, det er så spennende!

Spennende for mamma altså, ikke for Fredrik. Han er cool, calm and relaxed. Og han har spurt om dette lenge. Fortalt meg om og om igjen om at han KAN være hjemme alene. Forsikret meg om at det går bra. Plutselig innså jeg at det var han som nå beroliget meg... Rollene er snudd om.

Mamma legger igjen en telefon som han kan bruke om det blir behov. Men den skal IKKE brukes til tull. Han skal ringe med en gang han kommer hjem fra skolen. Mamma legger frem polarbrød på benken som han kan smøre og spise om han blir sulten.

Jeg vet det kommer til å gå bra, det er bare så innmari uvandt og litt skummelt å skulle gi slipp på kronprinsen. Når jeg kommer hjem i morgen skal han få verdens beste klem!

Så jeg tar sats og hopper ut i det, i morgen.

Ønsk meg lykke til...

Om å savne...

Mamma's kjæreste kommer fra Bergen. Mamma's kjæreste har en gutt som bor i Bergen. Det betyr at mamma's kjæreste i perioder må være i Bergen for å være sammen med gutten sin. Verdens fineste Alexander Mathias.

Når man er 7 år, er ikke det alltid så enkelt å forstå. Når man er 5 år kan det være enda vanskeligere. I vår var Henrik VELDIG sint på mamma. Mamma kunne ikke forstå hvorfor. Henrik var sint og lei seg i noen dager i en periode før alt var tilbake til normalen. Dette skjedde et par ganger før det gikk opp for mamma hva som gjorde at Henrik var så sint. En dag fikk jeg mine mistanker bekreftet. En dag da Henrik gråt og var veldig sint spurte jeg: " Henrik, vet du hvorfor du er så sint?" Henrik fortsatte bare å gråte... Mamma: "Henrik, kan du fortelle meg hva det er som gjør at du er så lei deg?" Det blir stille og mamma skjønner at nå kommer det... 

"Jeg er ikke sint! Jeg er lei meg! Jeg er lei meg fordi Thomas må reise til Bergen og da savner jeg han så masse! Jeg blir lei meg fordi jeg savner Thomas, Alexander og Bella!" Og dette sier han med klar og tydelig stemme. Tenk å greie det da! Jeg blir først bare veldig imponert over at han greier å sette ord på det han faktisk tenker og føler. Deretter synes jeg synd på han og får litt vondt i hjertet fordi dette er jo endel av hverdagen hans som vi voksne har valgt (for han) at han skal leve med og i. 

Mamma og Henrik finner sofaen og koser litt mens vi snakker om hvorfor Thomas i perioder også må være litt i Bergen. At der er det også en gutt som savner pappaen sin når han er her hos oss. Vi snakker om at det kan være trist å savne noen, men også litt fint for da kan vi glede oss til den vi savner kommer tilbake. 

Mamma foreslår at vi kan snakke med Thomas og Alexander på Skype, slik vi gjør med pappa når han er på jobb ute på plattformen. Da kan vi både høre og se hverandre. Og om vi er heldig så kanskje vi får "Bella" på skjermen også? "Bella er en dalmatiner som bor hjemme hos Alexander på Sotra. Vi har vært så heldige å få låne Bella et par ganger hit til Ålesund til stor lykke for guttene. Henrik har blitt så glad i "Bella", at han etter første møte døpte om alle kosebamsehundene til nettopp "Bella", bortsett fra en som har fått beholde navnet "Timmy" etter Thomas sin hund. 

Og mamma forstår at dette ikke er enkelt for en på 5 år. Mamma savner jo også. Men vi får raskt alle mann på Skype og roen senker seg i huset. Humøret er tilbake til normalen og savnet er litt enklere å håndtere for oss alle. Vi savner fortsatt både Thomas, Alexander og "Bella" når de ikke er hos oss i Ålesund, men så har vi heldigvis funnet en lur løsning om kan hjelpe oss mens vi venter på de. 

Den kvelden legger Henrik seg sammen med to kosebamsehunder..."Bella" og "Timmy". Når mamma går innom for å se til Henrik før hun legger seg er det dette som møter henne...

Rundt foten har Henrik tatt på Armbåndsuret til Thomas som han har funnet på nattbordet. 

Langt borte, men litt nærme likevel...

Det er endel utfordringer som følger med når mamma og pappa ikke bor sammen og det kommer nye kjærester inn. Utfordringer som innimellom kan være vanskelige, men som er utrolig lærerike og som gjør at vi lærer hverandre å kjenne på nye måter og faktisk fører oss nærmere hverandre. Vi blir litt tvunget til å sette ord på følelser og tanker hos oss selv, samtidig som vi også blir flinkere til å se hverandres behov. 

Så langt tror jeg vi har klart oss godt, og i morgen skal jeg finne frem bilder av Thomas, Alexander og Bella som vi kan ha på kommoden vår på stua.

På to mannshånd...

Noe av det beste jeg vet er å ha ett av barna mine på tomannshånd. Å bare være "vi to" alene hjemme eller på en liten tur. Det er sjeldent det skjer, og vi nyter det hver eneste gang vi får det til. Å ha en å vie all oppmerksomheten til  for noen få timer føles så uendelig godt. Kvalitetstid sammen hvor vi kan snakke om alt og ingenting, gjøre noe utenom det vanlige, eller bare kose oss i sofaen.

Mamma og Fredrik lager ekstra god middag sammen for å feire at han har hatt sin aller siste kontroll hos øyelege. Han trenger ikke briller og Fredrik puster lettet ut. Henrik er hos pappa og vi to har hele ettermiddagen og kvelden for oss selv.  

Fredrik valgte svin av indrefilet surret inn i bacon til middag. 

Etter middag leide vi film og spiste nammis. 

Henrik og mamma på sykkeltur mens Fredrik er i bursdag. 

Morgenstund - del 3.

Fredag morgen. Mamma vekker Henrik. Henrik gjentar eksakt samme prosedyre som dagen før...

Mamma, minner på om hvor flink han var dagen før, at jeg vet at han kan hvis han vil. Minner han på at når jeg henter han i dag skal vi reise til mormor og bestefar. Henrik sperrer opp øynene og sier: "Mamma, har vi fri i morga?" Mamma: "Ja, i morga e det lørdag, da har vi fri" Henrik: "YES! Da kan e sove så lenge e vil!" Mamma: "Ja, i morga ska i ikkje vekke de Henrik."

Henrik står opp, kler på seg, tenner lys og spiser frokost.

Vi er på vei ut døra og Fredrik spør om han kan ta buss til skolen da han har registrert bestekompisen på busslomma. Fredrik får penger til buss og mamma spør: "Henrik har DU lyst til å ta buss til skolen i dag?" Henrik skvetter nesten litt og svarer både ja og nei på en gang. Han vil, men vil ikke. Tør, men tør ikke. Er stor, men liten på samme tid. Mamma foreslår å kjøre bak bussen og møte han når han har kommet fram til skolen. Fredrik lover å hjelpe og passe på Henrik på bussen. Henrik tar bussen!

Mamma er stolt og litt nervøs, men vet at han kan klare dette helt fint.  Mamma følger Henrik ned til busslomma, registrerer at storebror gjør en formidabel jobb med å passe på, vise og lære lillebror kunsten i å ta buss. Mamma kjører bak bussen. Mamma møter Henrik i garderoben på skolen. Han gliser fra øre til øre! Det gjør mamma også. "Hvordag gikk det Henrik?" Henrik: "Heilt fint mamma. Du trenger ikke kjøre bak bussen neste gang. " Mamma: "Så flott Henrik. NÅ vet at du virkelig er blitt stor skolegutt. Tenk at du har tatt buss til skolen på egenhånd!"

Stolt og glad tusler mamma ut av garderoben, opp i bilen og kjører til kontoret. Litt stolt, litt rørt og veldig glad for at vi fikk slik en flott start på helgen. Tenker at nå har jeg enda et bevis på at han kan og vil! Jeg gleder meg til mandag morgen.

Min lille store Henrik.

NB: Lørdag morgen våknet Henrik 06.30 og SPRATT opp sammen med storebror....sukk...

Morgenstund - del 2.

"Henrik, nå må du våkne." Mamma vekker Henrik på vanlig måte. Henrik ruller over på vanlig måte. Mamma sier: "Jeg legger klærne dine her. Nå vil jeg at du skal kle på deg og komme opp på kjøkkenet. Da skal du få tenne lysene før vi spiser frokost". Henrik gløtter på et øye og sier: "Du skal mamma". Mamma: "Hva?" Henrik: "Du skal kle på meg" Mamma: " Henrik, husker du avtalen du og jeg hadde om at når jeg vekker deg om morgenen så skal du stå opp, kle på deg og komme opp på kjøkkenet slik at du kan få tenne lysene? Og husker du hvor fint du greide det i går og dagen før?" Henrik ruller tilbake og grynter misfornøyd. Mamma: "Nå går jeg opp på kjøkkenet og lager frokost til deg mens du står opp og kler på deg". Henrik grynter igjen....

Mamma lager frokost og venter på Henrik. Mamma går ned igjen og finner en sovende Henrik. "Henrik, jeg ser at du er trøtt, men nå må du våkne, stå opp og kle på deg. Jeg har laget frokost til deg. Den står klar på bordet." Henrik grynter. Mamma: "Nå går jeg opp og venter på deg". Mamma går opp, rydder litt på kjøkkenet og lager matpakke.

Mamma går ned igjen etter en stund og sier: "Henrik nå må vi snart reise på skolen. Om du ikke står opp nå  blir jeg nødt til å pakke frokosten din ned i en ekstra matboks slik at du kan spise den når du kommer på sfo. Hvis du vil spise frokosten hjemme og tenne lysene må du stå opp nå. Henrik åpner øynene.
Mamma: "Jeg går opp nå og venter på deg Henrik".

Mamma venter....... lytter...hører skritt i trappen... hører en glidelås som bli lukket. Ser en påkledt Henrik komme opp trappen! "SÅ BRA HENRIK! Kom skal vi tenne lysene og spise frokost!" Mamma JUBLER inni seg, men holder det inne da jeg registrerer at Henrik er litt snurt på mase-mamma...

Etter en liten stund kommer heldigvis luresmilet til Henrik frem.

HURRA! Vi greide det i dag også!

Henrik spiser frokost med selvtente lys...