Mamma, kan jeg få et dyr?

Min yngste sønn er veldig glad i dyr. Det er ikke bare det at han liker de....han ELSKER de! Jeg tror ikke jeg har møtt noen før som er så glad i dyr som den gutten. Helt siden har var liten har han samlet på dyr i alle varianter. I flere år løpe han rett bort til hyllen med plastikk dyr hver gang vi var i lekebutikken. For å si det sånn har kommet ut av tellingen på hvor mange plastikk-dyr og kosebamser han faktisk har.

Når jeg tenker meg om kan det vel være at det er noen gener som har gjort at han har slik en kjærlighet til dyr. Henrik har nemlig en farfar og en tante som er særdeles glade i dyr. Opp gjennom tiden har de hatt opptil flere katter, en hund og en hest. I tillegg har flere ulike dyr blitt, reddet og tatt vare på av disse to dyreglade menneskene. Historiene om dyr som har blitt reddet og ivaretatt av familien Dyregod er mange, og noen også svært morsomme. Jeg kan huske en historie om en gås som hadde rømt fra en bondegård, og som havnet på hytta til familien Dyregod. Den stakkars gåsa ble innlosjert på hytta med egen seng og matskål. Jeg kan også huske en sommer med to små koppe-lam i hyttehagen. Hyttehagen var det vel ikke så mye igjen av på slutten av sommeren...Men en sommer med gode minner for små tantebarn og barnebarn ble det nok.

Henrik har spurt helt siden han var 3 år om han ikke kan få et dyr. Aller helst en hund. Ååååå som han har ønsket seg en hund. Da han skjønte at det var liten sjanse for at vi kunne ha en hund, slo han raskt over på å ønske seg "et dyr". "Hva slags dyr da Henrik?" spurte jeg. Med fare for nok et avslag, svarte han smart: "Bare et dyr", mamma kan da vel ikke si nei til alle dyr i verden tenkte han nok... Hver gang vi passerte en dyrebutikk bare måtte han inn en liten tur. Han kikket på kaniner, hamstre, marsvin, fugler, fisker. Med et smil om munnen og med stjerner i øynene sa han: "Mamma, kan vi ikke kjøpe et dyr i dag da? Bare et lite et?"

Alexander som er Thomas sin gutt, har flere dyr hjemme. De har hunder, katter og et hamster. Vi var så heldige og få passe "Bella", en vakker og matglad Dalmatiner i en ukes tid. Henrik falt pladask og jeg tror muligens at "Bella" fikk en overdose av oppmerksomhet den uken hun var sammen med oss. I etterkant ble alle kosehunder og plastikk- hunder kjapt omdøpt til "Bella". Bare en kosehund fikk beholde navnet "Timmy", som var navnet på hunden Thomas hadde tidligere.

I desember fylte Henrik 5 år. Han har et halvt år igjen i barnehage før han skal ha en lang og deilig sommer ferie og deretter bli skolegutt. Han gleder seg til å feire bursdag sammen med sine aller beste venner som han har invitert i selskap. Bursdagskaken er (naturligvis) pyntet med små plastikk- dyr fra lekebutikken. Han får spill, leker og klær i gaver fra gjestene og fra familien. Når han kommer hjem fra bursdagsfeiringen i barnehagen er det en siste pakke som må åpnes... denne pakken kunne ikke tas ut i kulden så den måtte vente hjemme... Henrik får bind for øynene og blir ledet bort til pakken som står på stuegulvet. I det han tar av bindet forran øynene skjønner han ikke med det samme hva han har fått... han må studere den litt før storebror Fredrik roper: "En hamster! Henrik du har fått et hamster!" Lykken er total. Han har fått et dyr!
Det koses, lekes og passes på. Venner kommer på besøk og "Morten" vises stolt frem. Etter noen forargede episoder med "Morten" som har laget seg bol inni oppvaskmaskina på kjøkkenet, får vi kjøpt en løpeball som han kan være i når han slippes ut av buret.
Henrik lærer fort hvordan "Morten" skal behandles, men det er lurt at en voksen er i nærheten når "Morten kommer ut på leke/luftetur. Små hamstertær kan klore litt, men etterhvert kjenner Henrik at det kiling og ikke kloring fra "Mortens" små tær og "Morten får lov til å krype inn under genseren. MYE LATTER! Deilig, lykkelig Henrik- latter <3

Jeg synes det er fint med kjærledyr. Jeg kan huske fra da jeg selv var liten at jeg hadde både katter, fisker, mus og en undulat. Å ha et kjæledyr gir gode erfaringer med å vise omsorg, det er med på å utvikle empati hos barn, og det gir trening i å håndtere dyr. Samtidig følger det med et visst ansvar i å stelle dyret og eventuelt holde rent utstyr som følger med. Man skal passe på at dyret får mat og friskt vann og ta dyret med til lege om det blir sykt og trenger pleie. Kjæledyr har også naturlig kortere levetid og dette er noe man bør være forberedt på.

"Morten" og Henrik

Alle de andre får lov...

Lørdag morgen. Jeg henter klær til minstemann, og vet allerede at han kommer til å protestere på genseren jeg har funnet frem, til tross for at den er helt ny. Den er litt i grønneste laget. I mine øyne herlig grønn, skjønn og frisk, og han ga meg "tommelen opp" da vi kjøpte den. Jeg fisker med meg den kuleste t-skjorta i kommoden og vet at den vil han i hvertfall ha på.

"Se her Henrik, nå skal jeg vise deg noe utroooolig kult!". "Ka da?" svarer han någet skeptiskt....
"Dette er jo en veldig stilig t-skjorte, og det er jo dumt at vi ikke kan se den når den er under genseren. Så jeg vet noe smart vi kan gjøre!" Kjapt putter jeg genseren inn i t- skjorta slik at den kommer utenpå genseren. Litt overrasket over min (geniale) ide, kikker han på meg, fremdeles litt skeptisk...

Jeg fortsetter: "Du vet Ivar og Ole på barnehagen? De bruker å gjøre slik, t-skjorta utenpå genseren. Og jeg har sett flere andre som også bruker det altså!" Henrik tenker seg om...joooo, kanskje det.. hvis du sier det så mamma, tenker han nok. Han tar på seg genseren, med t-sjorta utenpå og går ut av soverommet...med en antydning til attitude...han har jo på seg noe utrooooolig kult.

Så sier samboeren min som har observert det hele, og naturligvis vært veldig enig i at dette faktisk var utroooolig kult. "Nå fikk jeg en ide til noe du kan blogge om. La du merke til hva du nettopp gjorde?" "Eeeh..nei, hva gjorde jeg?" "Du brukte nettopp en teknikk som barn ofte bruker på oss voksne!" "Hæ?"Jeg henger fremdeles ikke med. "Du vet jo at barn ofte kan si f.eks: Men alle andre har det! Alle andre får lov osv. Nå brukte du nettopp den samme teknikken for å få Henrik til å ha på seg den genseren med t- skjorten utenpå selv om det er noe han vanligvis ikke bruker. Du brukte teknikken for å få igjennom noe du hadde lyst til"

"Guri, ja det gjorde jeg faktisk! Du har rett." Tenk at jeg gjorde det...umiddelbart får jeg litt dårlig samvittighet. Jeg vet jo så alt for godt hvilken respons jeg gir til mine barn når de bruker denne teknikken på meg. Ca 85% avslag. Dog skal det sies at barn bruker denne teknikken når de har veldig lyst TIL noe, eller lyst PÅ noe. ALLE ANDRE betyr ikke nødvendigvis alle. Det kan bety en eller to av kompisene. Og de bruker teknikken når de synes noe er urettferdig. Det er urettferdig at andre får, men ikke jeg. Og de gjør jo nettopp det vi har lært de opp til. At rettferdighet er viktig og at de skal si ifra om de føler seg urettferdig behandlet. Urettferdighet skal ikke godtas.

Er ikke barneoppdragelse en forunderlig greie? Se bare hvordan alt vi lærer barna påvirker små hendelser i hverdagen, og hvordan vi selv faktisk bruker de samme teknikkene som barna uten at vi tenker over det.

Forunderlig og veldig interressant, syns du ikke?

Henrik ( iført mammas geniale idé) og onkel Vegard. 

Foto: Vegard T Blakstad

Så kom det en stooooor bølge...

Klokka viser 11.00 og jeg hører småløping i gangen utenfor kontoret mitt... ikke så uvanlig igrunn ettersom  kontoret mitt ligger ved personalgarderobene og toalettene ( når du jobber i barnehage, gjør du som barna, du holder deg heeeeelt til du MÅ på do.) Det uvanlige er at sammen med løpingen hører jeg ordene: "Charlotteeeeee, hjeeeelp!" med påfølgende latter... De kommer fra barnehagens Daglige leder...jeg ler litt, jeg hører jo på stemmen hennes at det ikke er snakk om en krise her... men HVA er det?!? Jeg forbereder meg på hva som helst... Dagen i dag blir sannsynligvis ikke som planlagt...

45 minutter senere sitter jeg i barnehagens musikksanserom og snakker med fire barn om Japan, jordskjelv og tsunami, med et tv- kamera og en reporter på slep...Dagen ble virkelig ikke som jeg hadde sett for meg..

En sak i dagens lokalavis, og at en av de ansatte er en bekjent av reporteren gjorde sitt til at jeg nå sitter med fire barn som har hodet fullt av tanker og meninger om Japan, jordskjelv og tsunami.

Så hva gjør man da, når man skal snakke med barn om slike store katastrofer? Forstår barna omfanget av en slik hendelse? har de behov for å snakke om det ? Eller er det bare noe vi voksne tror ? Skal vi vente til barna vil snakke om det, eller skal vi voksne ta initiativ til en slik samtale ?

Barn får med seg mer enn vi voksne tror. De har tanker og meninger om stort sett det meste, også når det kommer til store naturkatastrofer. Jeg tror det er greit å vente til barna kommer selv og vil snakke om det. De benytter muligheten til å snakke om slike tema når de får sjansen, og de har behov for det.

Jeg tenker at om man skal snakke med barn om slikt, må man holde tunga beint i munnen. Tenk på hva som er nødvendig informasjon for barn. Ikke pøs på med all den informasjonen du som voksen har fått med deg gjennom mediene, det kan fort bli for mye informasjon å "fordøye" for barn.
Noen barn kan naturligvis også bli redde når de ser tv bilder av naturkatastrofer. Da blir det ekstra viktig at vi voksne snakker med barna om dette på en skikkelig måte slik at de blir trygge.

På den annen side har barn en herlig evne til å "knispe" seg selv over på andre tanker. I dag da jeg snakket med ett av barna om tsunamien, hoppet han, midt i samtalen, over på et helt annet tema. Han snakket om at mennesker døde i den store bølgen, for i neste setning å si: "Men vet du hva Charlotte? Om to dager har jeg bursdag!" jeg tenker at nettopp dette sier noe om barn og hvordan de opplever verden rundt seg. De har mange tanker på en gang. Alvorlige og morsomme om hverandre. De er alvorlige og grublende i ett sekund, for i neste sekund å hoppe over på noe helt annet! En fantastisk egenskap. Det forteller oss voksne samtidig at barn ikke bruker hele sin tid på å gruble over f. eks. katastrofer. Det har de rett og slett ikke tid til! det er jo så mye annet som skjer!

Min eldste sønn kom med dette utsagnet noen dager etter ulykken i Japan: "Mamma, vet du at sjøl om det e jordskjelv i et anna land, så kan ikkje vi kjenne det her i Norge." Vi snakka litt om det som hadde skjedd og etter det har jeg ikke hørt noe mer om den saken.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg liker "annerledesdagene" på jobb!

Pssst...Her kan du se resultatet av min "annerledesdag"

Jentelus

Det knises, løpes og hyles. det kan bare bety en ting...

Gutta blir jakta på av jentene. De hviner mens de løper for livet. Og de MÅ løpe! Hvis ikke blir de nusset. Men de liker det, de liker å bli jaktet på, å bli fanget, vri seg unna og løpe videre.

Min eldste sønn har fylt 7 år og han har oppdaget jentene... han oppdaget de allerede forrige sommer, men det er stadig mer spennende dette med jenter. De er naturligvis de teiteste i hele verden, disse jentene, men likevel elsker de å bli løpt etter, fanget og kanskje nusset på kinnet.

Og jeg humrer i mitt stille sinn og synes de er supersøte, når de løper som antiloper på flukt fra en sulten løvinne. Og jeg tenker, bare vent. Bare vent til dere blir voksne og skal jakte på ordentlig. Da blir det vel ikke så mye fnising, hyling og løping tenker jeg. Eller er det kanskje nettopp det det blir?

Gosh som jeg grugleder meg til guttene mine blir så store at de får seg kjærester. Men det er heldigvis lenge til ennå. Måtte tiden gå saaaakte slik at jeg får ha de små, kosete og fjasete en god stund til.

Her er noen gullkorn fra barnemunn om temaet.

Hvordan føles det å bli forelsket?
· Omtrent som et snøras der du må springe for livet. (John, 9 år)

· Hvis det tar like lang tid å bli forelsket som det tar å lære seg å stave, vil jeg ikke bli forelsket. Det tar for lang tid. (Glenn, 7 år)


Spiller det noen rolle hvordan man ser ut?
· Dersom du vil bli elsket av noen utenom din familie, er det bra å være vakker. (Anita, 8 år)

· Det gjør ingen ting hvordan man ser ut. Se på meg, jeg er stilig som bare det, og jeg har ikke funnet noen å gifte meg med ennå. (Brian, 7 år)


Hvorfor holder kjærester hverandre i hånden så ofte?
· De vil være sikre på at ringene ikke faller av ettersom de sikkert har betalt ganske mye for dem. (Gavin, 8 år)


Hvordan få noen til å bli forelsket i deg?
· Si at du eier en godtebutikk. (Del, 6 år)

· Vrikk på hoftene og håp på det beste. (Camille, 9 år)

· Rop ut at du elsker henne... og bry deg ikke om at foreldrene står ved siden av og ser på. (Manuel, 8 år) 

Og så ble farfar et spøkelse...

Jeg kjøpte for en stund tilbake en bok som heter: "Og så ble farfar et spøkelse". Boken handler om Espen som mister farfaren sin. Det er en humoristisk, men samtidig en alvorlig bok som håndterer temaet "barn og døden" på en glimrende måte. Jeg både ler og gråter hver gang jeg leser denne boken sammen med barna mine.


Å snakke om døden kan være veldig vanskelig. Å snakke om døden betyr å samtidig måtte sette ord på følelser man har. Følelser man ofte glemmer å kjenne på, vi skyver dem gjerne litt vekk i hverdagen. Likevel er det så viktig at vi gjør det. Vi opplever det alle sammen, å miste noen vi er glade i. 


Her er noen av mine erfaringer...


Jeg husker at morfaren min døde. Egentlig husker jeg bare at jeg fikk vite at han var død, og at vi var på ferie da det skjedde. Jeg husker ikke så mye av begravelsen, eller noe av det andre som skjedde rundt dette. Jeg var 8 år og gikk lenge og hadde vondt i hodet. Til slutt tok mamma meg med til legen, jeg trodde jeg måtte ta blodprøver og andre tester for at de skulle finne ut hva som hva var galt. Vi gikk ut igjen med løsningen. Morfar var død, og jeg tenkte så mye på det at jeg fikk vondt i hodet. Etter det forsvant hodepinen. Jeg husker jeg ble helt paff. Hvordan kunne DET være grunnen til at jeg hadde vondt i hodet? Var det virkelig sånn det hengte sammen? Kan noens død gi barn hodepine? Ja, det kan det.. eller vondt i magen, veldig vondt i magen. Å gå rundt å tenke på noe trist eller noe man er redd for uten å få satt ord på det kan gi både barn og voksne vondt i kroppen. Takk mamma for at du tok meg med til legen.

Jeg husker at onkelen min ble hardt skadet i en bilulykke. Jeg var 9 år. Jeg husker at det var sommer og at jeg krøllet tærne i gresset. Jeg mener å huske at jeg hadde sommerferie og syntes at livet var fantastisk. Jeg husker at de voksne snakket om onkel som lå på sykehuset, at han var hardt skadet og at han trolig ikke ville overleve. Etter noen dager døde han. Det føltes i hvert fall som dager, eller var det bare at den dagen føltes så uendelig lang?  Jeg husker at jeg tenkte sånn på søskenbarna mine som mistet pappaen sin. Og pappa som mistet storebroren sin. men jeg så ikke at han gråt. Mer enn det husker jeg ikke.

Slik opplevde jenta, mitt søskenbarn, hvordan det var å miste pappaen sin:

"Gløymer aldri den morgonen eg fekk beskjeden. Ein uvirkeleg opplevelse og ein beskjed som eg aldri hadde forventa å få. Såg med en gong at noko var gale når mamma kom, men hadde ikkje forestilt meg dette."

"For meg var det lenge vanskelig å forstå, haure mamma sa kva som hadde skjedd, men ville ikkje tru det. Sleit faktisk lenge med skyldfølelse for at vi ikkje var hjå pappa den helga det skjedde. Mamma og pappa var skilt, så vi var på besøk hjå pappa annakvar helg. Tenkte at om vi hadde vore på Hjelset den helga så hadde han kanskje ikkje vore med på den bilturen. Huska vi bytta helg litt tidligare fordi eg skulle på noke sportsgreier.... meinte difor lenge at eg var den som hadde skuld i alt....
Eg var vel ei som ikkje ville snakke om ting, ville heller dekke over og vise at ting var bra. Var den stille typen. Alltid smilande og blid på utsida."

"Opplever at kvardagen etterpå gjekk bra, men at sorga og saknet kunne komme i dei underligaste former og tider. Spesielt når ein såg andre som hadde sine fedre. Opplevde at ein sakna noko, men visste vel ikkje alltid kva det var som var saknet eller kva ein faktisk gikk glipp av. Var berre sårt mange gangar."

"Huska at eg var, og i grunn også fremdeles er, veldig opptatt av alt som vart sagt om pappa, korleis han var som person, humør osv, og at eg prøver å halde på dei minna eg har av han. Eg var 11 år då han døydde, så kjente han kun som barn sjølv. Har mange minner, men skulle ønske eg hadde så mange fleire. Tenker at eg har gått glipp av å bli kjent med han på andre måtar enn som pappa i ei begrensa tid av mitt liv. Høyrer av og til om andre sider av hans liv som eg var for lita til å kjenne til. Skulle så gjerne ha likt å virkelig vite korleis han var som person. Lurer av og til på korleis han ville ha vore i oppveksten min, kva sort pappa han hadde vore, kva han ville gjort og tenkt om forskjellige ting, korleis han ville ha vore som bestefar, korleis vårt forhold ville ha vore. Om mitt liv og mine valg ville ha vore annerledes om han hadde vore i livet mitt i oppveksten. Har hatt uendelig mange slike tankar..."

"Huska eg ofte drøymde og dagdrøymde om at det hadde vore gjort ein feil, og at pappa plutselig ville dukke opp... At eg ville få eit kort frå andre sida av verda, og at han plutselig gav livsteikn frå seg. Ønsketenkningar og håp :)"

"Opplever at det å ha mista pappa har prega livet mitt, og at det har blitt ein del av meg som eg har lært å leve med. Det er rart å sjølv ha passert den alderen han var då han døydde. Tenker ofte på kva han har gått glipp av i sitt liv, og kor fort livet kan endre seg"

"Som voksen med barn sjølv, er det veldig viktig for meg at ungane mine veit kven pappa og deira bestefar er. Eg synes det er godt at ungane mine pratar om han, og at dei har eit naturleg forhold til han, sjølv om dei aldri har sett han anna enn på bilde. Dei pratar heilt naturleg om at han er oppe i himmelen saman med oldemor, og at når vi ser på stjernene ute, så er den eine stjerna bestefar som blinkar ned til oss. Ungane er også sikre på at bestefar tek godt vare på katten vår som døydde i fjor, og dei synes det var bra for bestefar å få ein fin pus der oppe i himmelen."

Tusen takk for at du ville dele tankene dine ♥


Jeg husker veldig godt da farmoren min døde, jeg var 16 og uendelig trist. Jeg var på korøvelse da mamma hentet meg, jeg skjønte med en gang at noe var galt. Da vi kom hjem gråt pappa. Jeg tror det var første gangen jeg så pappa gråte. Rart, men samtidig fint. Jeg husker at det var vinter, før jul. Farmor sovnet stille inn mens hun sov. Jeg husker at jeg leste juleevangeliet for henne. Hun liggende i gjestesengen hjemme hos farmor og farfar, jeg sittende på en kommode på trygg avstand. Det var farmor som lå der, men samtidig var det ikke farmor likevel. Jeg tok nesten på henne, men bare nesten, redd for at hun skulle føles kald og hard. Jeg bestemte meg der og da for at jeg heller ville huske de varme, myke klemmene hennes. Det var fint å få tid alene med farmor. Litt skummelt, men veldig godt. Og jeg hadde ikke vondt i hodet i tiden etterpå. I steden husket jeg de gode stundene med farmor. At hun alltid hadde sviskeyoughurt i kjøleskapet, hjemmelaget saft i skapet, at hun lagde suppe fra grunnen av som hun serverte før middag, og at vi fikk sviskekompott med fløte til dessert. At vi tegnet med kritt på kjøkkengulvet og at hun fortalte eventyr. At vi lekte med dukker, og at hun strikket de nydeligste dukkekjoler og laget de fineste babylyder til alle dukkene. At hun snakket med potteplantene sine og alltid hørte på P1. Min farmor, verdens beste.  Jeg husker at broren min nektet å bli med i begravelsen, men at han ikke ville fortelle hvorfor. Til slutt fortalte han at han hadde sett en film der de døde sto opp fra gravene sine og at han var redd for at det skulle skje i farmor sin begravelse. Det ble ikke flere skumle filmer på eb god stund for lillebroren min. Han ble heldigvis med. Til jul fikk vi gaver som farmor allerede hadde laget og pakket inn før hun døde. Vi fikk ullgensere som hun hadde strikket. En utrolig rar følelse. Plutselig dukket farmor opp igjen da vi åpnet pakkene. Jeg kan huske at det luktet farmor av gensere.

Mange år senere døde mormoren min. Mitt store forbilde. En fantastisk dame, god, varm, snill, trygg og klok. Veldig klok. Jeg husker at vi satt ved kjøkkenbordet og snakket sammen. Hun med en kopp kaffe og sukkerbiter, mens hun fortalte om da hun var liten og om krigen. Om livet, hun hadde så uendelig mye klokt å si om livet. Om det å være et godt menneske og tro på seg selv. Jeg beundret mormor og gjør det fremdeles. Hun er med meg alltid. Jeg husker rumpa hennes som stakk opp fra ett av blomsterbeddene i hagen hennes. Jeg husker det morsomme "fugleungehåret" hennes. De snille øynene og de myke hendene. Hun døde på sykehuset, med sine kjære døtre rundt seg. Jeg husker at mamma ringte og fortalte hvordan det gikk med mormor de siste dagene hun levde. Jeg husker at vi hadde det så fint i begravelsen, selv om det var en trist dag. Da mamma spurte om det var noe jeg ville ha av mormor sine ting, var det bare en ting jeg ønsket meg. Blåbærkoppen.

Blåbærkoppen

Jeg har opplevd å miste flere i min familie, og jeg ser nå at jeg opplevde disse dødsfallene på svært ulike måter. Å være barn og oppleve å miste noen er en underlig følelse. Jeg kan huske at jeg ikke helt forstod hva det betydde at noen var død da min morfar gikk bort. Jeg forstod at han var borte. At jeg ikke ville få se han igjen, men hva skjedde med han? Etterhvert som jeg ble eldre forstod jeg mer. Jo eldre jeg ble, jo mer fikk vi være med i prosessen rundt det som skjedde. Og om jeg kjenner etter så synes jeg det at vi fikk være med, gjorde prosessen lettere. Det er lettere å forstå og det blir lettere å bearbeide følelsene rundt det som har skjedd når man får være med. 

Temaet "Barn og døden" er et stort og omfattende tema. Det finnes mye god informasjon om emnet. Jeg kan si noe om mine opplevelse rundt dette, men jeg tror hver og en må håndtere dette på sin måte, slik det føles riktig for dem.

Jeg legger ved et par linker hvor dere finner informasjon om temaet.
Slik snakker du med barn om døden.

Hvordan skal barn involveres ved dødsfall