Jul i sikte...

I dag har mamma vært innom plantasjen en tur for å få tak i noen høstplanter til trappen, da sommer plantene pent har takket for seg etter en lang og fin (?) sommer.

Men vet dere hva? Plantasjen hadde hoppet over høsten! Altså.. de hadde da noen høstplanter som mamma kunne kjøpe med meg hjem, men på Plantasjen hadde de helt klart gått i gang med jula. Mamma travet gjennom lokalene med skylapper for øynene, i håp om å slippe å se nisser,  røde hjerter og glitter. Altså, det er ikke det at mamma ikke liker julen, men vi er da virkelig bare i Oktober ennå!

Dog er det ikke dette jeg skal skrive om i dette innlegget. All denne julepynten satte meg nemlig over på en annen tanke. Julegaver! Ikke de julegavene jeg skal kjøpe til alle mine kjente og kjære, men julegavene som jeg vet jeg kommer til å få av mine barn. Gaver som er laget med fantasi, kreativitet og innlevelse. Håper jeg....

Det har seg nemlig sånn at når barn skal lage julegaver, være seg i barnhage, skole eller SFO, er det et fornøyelig scenario som utspiller seg.

Barna får fortalt at nåååå skal de lage julegaver. Barna plasseres rundt et bord og får presentert et produkt de skal lage. Deretter får de utdelt nødvendig materiale og klar, ferdig, gå! Nå kan de starte. Barna lager etter aller beste evne en kopi av produktet de har fått beskjed om å lage. Noen gir opp i fortvilelsen over at den ikke blir AKKURAT lik som malen, mens andre stråler etter å ha laget nøøøyyyaaaaktig samme produkt. Og de voksne applauderer naturligvis de som sitter igjen med et "perfekt" resultat.

De som har gitt opp på halvveien med sine julegaver har for lengst gått avgårde for å finne på noe annet, eller sitter mutt og ser på det "mislykkede" prosjektet. De voksne "hjelper" til med å gjøre ferdig produket. Plasserer øynene, armer, bein osv på "riktig" sted. Øynene MÅ jo står ved siden av hverandre og beina skal jo være i retning nedover, mens armene skal være i retning ut til sidene...  Frustrasjonen kjennes i magen, men barnet lar den voksne avslutte jobben...dette vil de jo helst klare selv, men tydeligvis er det de voksne som må gjøre dette for at det skal bli "riktig"

Noen som kjenner seg igjen?

I en barnehage jeg jobbet i tidligere gjorde vi akkurat dette. Vi fikset og ordnet på barnas egne produkter slik at de skulle bli "fine".  Og vi var SÅ fornøyde. Vi, altså barnehagen, leverte flotte julegaver hjem til foreldrene også dette året. Blottet for personlig preg, men de ble veldig fine, det er sikkert og visst... men helt klart for fine til at det kunne være en 4 åring som hadde laget den. HELT perfekt ble den faktisk. 22 perfekte og kliss like nisser.  Da en av foreldrene fortalte følgende historie fra julaften, fikk vi oss en vekker.

Da mor åpnet julegaven fra sin 4-åring sa hun: "Tusen takk, denne var virkelig flott. Er det du som har laget denne altså?" 4-åringen svarer:" Nei, det er Hanne( voksen) på barnehagen som har laget den..."

Dette endte med at personalet gikk i tenkeboksen. Vi diskuterte og tenkte, reflekterte og var enige om at dette måtte det bli slutt på.

Til påske lagde barna påskekyllinger på egenhånd... Vi satte frem noen forslag på hvordan en påskekylling kunne se ut, og lagde et "koldtbord" med masse forskjellig formingsmateriale. Vi slapp barna løs og de voksne holdt "fingrene av fatet".

Resultatet var fantastisk. Vi endte opp med 22 helt forskjellige påskekyllinger. 22 påskekyllinger med sjel! Hver og en av de laget med BARNAS egne kreative evner. Fjærene sto i alle retninger, beina like så. Noen hadde 2 øyne, andre 48. Finere påskekyllinger skal man lete lenge etter. Barna var fornøyd, de ansatte var fornøyd og foreldrene var fornøyd. Etter denne herlige og befriende opplevelsen lagde de voksne aldri mer barnas julegaver...

Jeg skal ikke ta alle over en kam i denne saken, men jeg tror nok at flertallet kan få børstet håret sitt både til jul og påske når alt kommer til alt...Vi voksne er ofte så innmari opptatt av at resultatet skal være perfekt. Det skal se bra ut. Vi kan da ikke sende hjem "stygge" gaver? Men for hvem er de stygge? Er det ikke viktigere at det faktisk er barna som har laget det, enn at det skal se perfekt ut? Og hva lærer egentlig barna når vi retter på det de lager? Hva sier det om vårt syn på deres prestasjoner? Din nisse er ikke pen nok, la meg hjelpe deg så det blir riktig? Hva er riktig?

Herved sender jeg derfor ut en oppfordring og en utfordring til alle dere der ute som jobber i bhg, sfo og skole: "La barna slippe til i år og lage sine egne flotte gaver. La det synes at det er et barn som har laget den."

Disse Kyllingene har beina på rett sted, men øynene er heldigvis både her og der. Fine!

Loving it!

Så enkelt kan det gjøres! Sannsynligvis malt av et lite barn, 

mens den voksne har bestemt at det skal være to øyne og de skal være plassert akkurat DER! 

Dog fin fin. 

TADA!

Sinte voksne.

I det siste har jeg tenkt mye ......Tenkt på sinte voksne. Sinte voksne som kjefter. Sinte voksne som snakker til barn på en måte jeg vil anta at de ikke ville turt å snakke til en voksen på. Tenkt på voksne som misbruker sin maktposisjon overfor barn.

Har du noen gang vært sint på et barn?
Har du noen gang sett/ hørt andre voksne være sint på et barn?
Har du noen gang blitt kjeftet på? Hvordan føltes det?
Jeg tipper på du kan svare "Ja" på de fleste av disse spørsmålene... Men har du tenkt på hvordan du er som "sint" voksen?

La meg gi dere et par eksempler:

Et par gutter holder på med en lek som involverer at en gjenstand blir kastet mellom barna. De ler og har det tydeligvis gøy. Jeg er plassert i rommet på en slik måte at jeg ikke ser selve hendelsen, men jeg hører.   Den en gutten sier: ”Ooooops”, og deretter ler de alle sammen. Jeg antar at gjenstanden hadde landet et sted den ikke burde…Så kommer det en voksen som sier med høy og irritert stemme: ”Hva er det dere driver med?”  Gutten svarer med vanlig stemme: ”jeg skulle bare…” den voksne avbryter han og gjentar enda høyere: ”Hva er det dere driver med sier jeg ?” Han prøver på nytt, denne gangen med en litt fortvilt stemme: ”Jeg skulle bare…”  Den voksne avbryter han igjen, fremdeles med høy og irritert stemme: ”Ka du brøla te meg for? Kom hit så e får snakke med deg!” Hun tar med seg gutten inn på et rom for å snakke med han.

Min umiddelbare tanke der jeg sitter er: ”Fytti katta så urettferdig den voksne er! Ikke nok med at du ikke lar han fullføre en setning, men du ser faktisk ikke at det DU selv som brølte først! Hvilken rett har du til å snakke til et annet menneske på den måten!

En gutt løper etter et par jenter for å fange de. De fniser og ler. Dette har de kanskje holdt på med en stund og allerede fått beskjed om å slutte med da jeg vil anta at det er fordi det skaper uro for de voksne. Jeg ser en voksen i lange steg etter denne gutten samtidig som hun med høy og sint stemme sier: ”Kan du se til å slutte med det der? Hvis du ikke hører etter nå så skal jeg jammen snakke med moren og faren din.”

Er det virkelig greit at voksne snakker slik til barn? 

Hvordan kan barn snakke ordentlig til oss, hvis ikke vi snakker ordentlig til dem? 

Hvordan skal barn kunne lære seg sosial kompetanse om ikke vi er gode rollemodeller?

Barn vet at voksne bestemmer, at de skal høre etter når de får beskjed. Men hvorfor snakker ikke vi "skikkelig" til  barn, når vi forventer at de skal gjøre det til oss? Hvor mange barn har du hørt si: " Nå synes jeg du snakker til meg på en ufin måte." eller: " Jeg liker ikke at du snakker til meg på den måten." når de blir kjeftet på av voksne? Jeg vil tippe på at du sjeldent eller aldri har hørt det...
Hvordan ville den voksne reagert om et barn hadde sagt dette? Ville det få det voksne til å tenke, eller bare bli provosert av barnet?

Eksemplene ovenfor provoserer meg, men mest av alt blir jeg lei meg på barns vegne. Lei meg fordi eksemplene så godt viser at barn sjelden får en sjanse til å fortelle sin side av saken. Lei meg fordi barn sjeldent slipper til når voksne kjefter. Lei meg fordi voksne overkjører barn med sin maktposisjon. 

Samtidig tenker jeg at disse episodene viser hvor vanskelig det er å se seg selv utenfra og andre innenfra. 

Jeg er som person opptatt av å være en bevisst voksen. Å være en bevisst voksen betyr for meg å være reflektert. Å hele tiden stille meg selv spørsmål med måten jeg handler og tenker på slik at jeg faktisk kan stå for de handlingene jeg gjør. Jeg sier ikke at jeg er feilfri eller perfekt. Perfekt finnes ikke. Jeg prøver ikke å være perfekt...da ville jeg blitt utslitt. Men jeg tenker, handler og lærer (forhåpentligvis) av mine feil.   

Jeg heier på barna!

Du kan lese mer om kjefting her.

Slemme barn...

"Datteren min kom hjem og sa at noen hadde sagt at hun var tjukk i lårene og rumpa...Hallo!!! 6år... Kan du forske på dette i bloggen din?"

Dette var meldingen jeg fant i innboksen på facebookprofilen min da jeg våknet i dag. Min første tanke er: "Fyttihelsikken, stakkars lille jente." Tenk å få denne servert når man er 6 år!
Det er nesten utenom min fatteevne at noen kan komme på å si noe slikt.

Jeg tenker, grubler, funderer.. hvorfor sier noen barn slikt til hverandre?

La meg starte med å si at jeg er av den overbevisning at det ikke finnes slemme barn. HÆ? tenker du sikkert nå, men her må vi skille mellom å VÆRE slem og å GJØRE slemme ting. Jeg mener at det bare er handlingene som er slemme, ikke selve mennesket. For å (be)vise at dette stemmer legger jeg frem følgende tankerekke:

Ingen barn blir ikke født slemme. Har du noengang hørt nybakte foreldre si: "Hun/Han er så slem!"? Nei, men veldig ofte hører vi foreldre si: Han/hun er så snill." Noe som forteller oss at babyen gråter lite, sover og spiser godt. Barn blir ikke opplært til å bli slemme av sine foreldre. Jeg har i hvert fall bare møtt foreldre som ønsker å veilede og lære barna sine til å bli sosiale, empatiske, selvstendige og fornuftige mennesker. På veien derimot, kan det være mange grunner til at barn (og forsåvidt også voksne) gjør "slemme" ting.

Jeg mener derfor det er viktig at man spør seg HVORFOR noen barn oppfører seg på en slik måte at de blir oppfattet som slemme av andre barn og voksne. Forøvrig finnes det også voksne som oppfører seg på en slik måte at de blir oppfattet som "slemme" av andre voksne og barn. Forskjellen er bare at vi ikke kaller voksne for slemme. Vi kaller de gjerne uhøflige, frekke, uempatiske etc.

Så la oss stille noen spørsmål om hvorfor noen barn og voksne gjør "slemme" ting:

Fordi man VIL være slem? Neppe...
Fordi man vil såre noen? Njæ...Det er ofte noe mer enn at man bare vil at noen skal bli lei seg som ligger bak.
Fordi man skal "ta igjen" fordi den andre også gjorde noe slemt? Ja, i noen tilfeller kan hevntankene slå inn...
Fordi man faktisk mener det, og egentlig bare er ærlig uten å tenke på at det kan såre noen? Jepp, noen snakker før de tenker.
Fordi man vil ha oppmerksomhet og kanskje bruker denne type oppførsel som et rop om hjelp fordi man har problemer som ingen vet om? Ja, dette har jeg selv erfart med flere barn.
Fordi man ønsker å rakke ned på andre for å fremheve seg selv? Desverre ja i en del tilfeller...
Fordi man ikke vet bedre? For små barn: Ja. For voksne: Nei.
Fordi man har hørt og sett voksne gjøre det samme og tror derfor at dette er akseptabel oppførsel? Desverre ja i noen tilfeller...
Osv...
Osv...

Jeg tror det finnes mange årsaker til at barn gjør "slemme" ting. Dette er bare noen av mine første tanker. Vi mennesker er komplekse og det er derfor mye man må ta hensyn til om man ønsker å finne et svar på dette. Vi er alle ulike med våre personligheter, og vi blir om vi vil det eller ei formet av miljøet vi lever i, av personligheter vi omgir oss med og av erfaringer vi gjør gjennom livet.  Jeg har i hvert fall ikke fasiten, men jeg har gjort meg noen tanker om det. Finnes det for øvirg en fasit?

En ting er jeg i hvert fall helt sikker på. Alle mennesker er snille, men innimellom trenger vi hjelp til å finne gode måter å forholde oss til andre på slik at vi ikke går oss fast i en ond sirkel.

Kunsten er å se seg selv utenfra og andre innenfra. Klarer vi det kan vi komme langt. Både store og små.