Men ikke alltid.. Av og til krangler de så busta fyker. Det smelles med dører, brøles og innimellom flyr det ting gjennom luften. Been there? Det har jeg... Jeg lar meg stadig imponere over alt de kan finne på å krangle om. "Du får ikke komme innpå mitt rom". "Du får ikke bruke mine leker." "Jeg hadde den først." Osv, osv... Tenk at det går an å bli så sint på noen man er så glad i... Det fine er at man blir venner igjen etterpå. Bestevenner. Noen ganger blir man raskt venner igjen, andre ganger tar det lengre tid. Men man blir alltid venner!
Dessuten skal man krangle! Ja, det synes jeg virkelig. Ikke hele tiden naturligvis, men innimellom er det sunt å krangle og være uenig. Har du noen gang tenkt på at det er mye læring i å krangle? Ikke tenkt på det? Uenig med meg ? Jo, det ER lærerikt.
Når man krangler eller er uenig får man:
* Erfare hvor ens egne grenser går.
* Lære noe om søskenet sine grenser.
* Trening i konfliktløsing.
* Eksperimentere med følelseslivet.
* Øvd seg på toleranse.
Gi barna mulighet til å ordne opp på egenhånd. Ofte klarer de å løse konflikten selv, men dersom det går så langt at det er fare for at de kan skade hverandre eller de terroriserer hverandre, er det nok smart å gripe inn som voksen og hjelpe til med å løse konflikten. Men ikke ta over hele "showet" og fiks problemet for de. da berøver du de for sjansen til nettopp å lære å løse konflikter på egenhånd. Kanskje trenger man bare å få roet litt ned, og så høre om noen av de har et forslag på hvordan de kan bli enige. Og etter en stund...sim, salabim! VENNER IGJEN!
Så jeg sier det igjen... søsken skal krangle litt. Og de skal få ordne opp på egenhånd. Og jeg vet at man som forelder kan bli mektig lei av kranglingen, men tenk på det som en forberedelse til det å bli voksen. Da kan det være hendig å ha fått øvd seg på å løse konflikter.
Lykke til.
Bestevenner
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar