Når jeg blir stor vil jeg bli som deg.

Hvor er bruksanvisningen?

Du er blitt ansatt i bedriften FORELDRE A/S, og du starter i jobben full av inspirasjon, ambisjoner, kreativitet, pågangsmot og en glød man skal lete lenge etter! Du har satt deg flotte mål for jobben som skal utføres, og du er klar for å brette armene opp og komme igang.
Etterhvert skjønner du at en bruksanvisning hadde vært fint. Eller i det minste en kjapp innføring i hvordan dette skal gjøres. Er det ikke rart å tenke på at denne viktige jobben er den du har mist formell utdannelse til å utføre?

Automatisk bruker vi det vi lærte av våre foreldre da vi var små. Vi husker hvordan vi ble oppdratt og bruker dette på våre egne barn. Gamle mønstre fra vår egen barndom blir på denne måten overført til våre egne barn. Noen små justeringer gjøres nok fra generasjon til generasjon, men stort sett bruker vi egne opplevelser og erfaringer fra vår egen barndom til å oppdra våre barn. Dette kan naturligvis prege en oppdragelse på både godt og vondt. Det er ikke alle ting man burde ta med seg fra tidligere generasjoner. Dog skal det sies at dagens foreldre kanskje er mer bevisste, opplyste og engasjerte i sine barns oppvekst enn noen gang før. De er sultne på informasjon om barneoppdragelse og i de ti årene jeg har jobbet i barnehage har jeg merket en økende pågang av spørsmål om barneoppdragelse. BRA! Bruk oss som jobber i barnehagene. Vi jobber med barn hver eneste dag. Vi blir kurset og oppdatert på nettopp dette faget. Vi er her for barna deres, og vi er her for DERE! Spør oss når dere står fast, og leter febrilsk etter bruksanvisningen!

En mann fortalte meg en gang om noe han opplevde i en fornøyelsespark.
Han sto i en kø for å kjøpe seg en is, og bak ham sto en mor og hennes sønn på ca 5 år. Gutten begynte å sparke mannen i leggen, og mannen henvendte seg til gutten og ba han om å slutte å sparke han. Gutten kikket på han og fortsatte å sparke han i leggen. Mannen henvendte seg da til moren og ba henne om å få gutten til å slutte. Det gjorde faktisk vondt! Hun svarte: "Min sønn har fri oppdragelse, så han må nok finne ut av det selv".  Mannen snudde seg og kom etterhvert frem til kiosken hvor han kjøpte to softiser. Han snur seg mot  gutten og planter den ene isen midt i fjeset hans. Gutten skriker i og moren utbryter forskrekket: "Hvorfor i all verden gjorde du det?" Mannen hevet på skuldrene og sa: "Jeg har hatt fri oppdragelse"
Jeg vet ikke om denne historien er sann, men jeg synes den gir et godt bilde på viktigheten av at voksne setter grenser for barn. Jeg synes ofte at vi voksne er litt slakke her. Vi bøyer av og lar oss lett trille rundt lillefingeren. Grenser skaper trygghet, og barn liker tryggehet. Grenser som gjelder en dag, men ikke den neste skaper forvirring og usikkerhet. Da vil du få barn som hele tiden vil teste dere for å finne ut av hvordan ting henger sammen.

Ros og ris er en viktig del av jobben i FORELDRE A/S. Det er viktig at det er balanse mellom disse to. Å gi ros for god oppføsel vil ha større effekt enn å alltid kritisere dårlig oppførsel. Ikke bruk så mye tid på å irettesette. Si det du skal si og så ferdig med det. Ikke gå hele dagen og gulp opp igjen det du allerede har sagt. Gjort er gjort, sagt er sagt, FERDIG MED DET! Gi heller barnet en god klem og komplimenter på ønsket oppførsel og jeg kan garantere deg suksess. Selvtilliten vil vokse og gro :)

Mine foreldre er fantastiske! Ja, jeg mener det! De er fantastiske. I hele vår oppvekst har mamma og pappa dynket oss med positivisme, optimisme, empati,  ros, glede og humor. De har satt tydelige grenser, lært oss forskjell på rett og galt, og gjort oss til ansvarsfulle mennesker. De har stilt opp på alt av idrettssturneringer, korturer og andre aktiviteter.
De kjørte oss hit og dit, og satt oppe og ventet til vi var trygt hjemme igjen når vi ble så store at vi begynte å flakse på byen. Og gosh så glad jeg er for at de gjorde det! Å komme hjem til en våken mamma eller pappa forran tv'n føles trygt og godt. Så subbet de seg i seng og pustet nok atter en gang lettet ut. Og slik holdt de på helt til min lillebror forsikret de om at nå var blitt stor gutt. Han hadde fylt 19 (eller var du eldre enn det Vegard? ) og sa: "Nå trenger dere ikke å sitte oppe lenger. Dere kan få lov å legge dere".

Jeg håper jeg klarer å gjøre en like bra jobb med mine barn. Jeg holder tunga beint i munnen, bruker det jeg har lært, og snapper med meg ny lærdom på veien mens jeg prøver og feiler. Det er lov å feile, vi er da bare mennesker, men lær av feilene du gjør. Da må det jo ende i suksess!

Lykke til

Bestefar og Henrik.