Sinte voksne.

I det siste har jeg tenkt mye ......Tenkt på sinte voksne. Sinte voksne som kjefter. Sinte voksne som snakker til barn på en måte jeg vil anta at de ikke ville turt å snakke til en voksen på. Tenkt på voksne som misbruker sin maktposisjon overfor barn.

Har du noen gang vært sint på et barn?
Har du noen gang sett/ hørt andre voksne være sint på et barn?
Har du noen gang blitt kjeftet på? Hvordan føltes det?
Jeg tipper på du kan svare "Ja" på de fleste av disse spørsmålene... Men har du tenkt på hvordan du er som "sint" voksen?

La meg gi dere et par eksempler:

Et par gutter holder på med en lek som involverer at en gjenstand blir kastet mellom barna. De ler og har det tydeligvis gøy. Jeg er plassert i rommet på en slik måte at jeg ikke ser selve hendelsen, men jeg hører.   Den en gutten sier: ”Ooooops”, og deretter ler de alle sammen. Jeg antar at gjenstanden hadde landet et sted den ikke burde…Så kommer det en voksen som sier med høy og irritert stemme: ”Hva er det dere driver med?”  Gutten svarer med vanlig stemme: ”jeg skulle bare…” den voksne avbryter han og gjentar enda høyere: ”Hva er det dere driver med sier jeg ?” Han prøver på nytt, denne gangen med en litt fortvilt stemme: ”Jeg skulle bare…”  Den voksne avbryter han igjen, fremdeles med høy og irritert stemme: ”Ka du brøla te meg for? Kom hit så e får snakke med deg!” Hun tar med seg gutten inn på et rom for å snakke med han.

Min umiddelbare tanke der jeg sitter er: ”Fytti katta så urettferdig den voksne er! Ikke nok med at du ikke lar han fullføre en setning, men du ser faktisk ikke at det DU selv som brølte først! Hvilken rett har du til å snakke til et annet menneske på den måten!

En gutt løper etter et par jenter for å fange de. De fniser og ler. Dette har de kanskje holdt på med en stund og allerede fått beskjed om å slutte med da jeg vil anta at det er fordi det skaper uro for de voksne. Jeg ser en voksen i lange steg etter denne gutten samtidig som hun med høy og sint stemme sier: ”Kan du se til å slutte med det der? Hvis du ikke hører etter nå så skal jeg jammen snakke med moren og faren din.”

Er det virkelig greit at voksne snakker slik til barn? 

Hvordan kan barn snakke ordentlig til oss, hvis ikke vi snakker ordentlig til dem? 

Hvordan skal barn kunne lære seg sosial kompetanse om ikke vi er gode rollemodeller?

Barn vet at voksne bestemmer, at de skal høre etter når de får beskjed. Men hvorfor snakker ikke vi "skikkelig" til  barn, når vi forventer at de skal gjøre det til oss? Hvor mange barn har du hørt si: " Nå synes jeg du snakker til meg på en ufin måte." eller: " Jeg liker ikke at du snakker til meg på den måten." når de blir kjeftet på av voksne? Jeg vil tippe på at du sjeldent eller aldri har hørt det...
Hvordan ville den voksne reagert om et barn hadde sagt dette? Ville det få det voksne til å tenke, eller bare bli provosert av barnet?

Eksemplene ovenfor provoserer meg, men mest av alt blir jeg lei meg på barns vegne. Lei meg fordi eksemplene så godt viser at barn sjelden får en sjanse til å fortelle sin side av saken. Lei meg fordi barn sjeldent slipper til når voksne kjefter. Lei meg fordi voksne overkjører barn med sin maktposisjon. 

Samtidig tenker jeg at disse episodene viser hvor vanskelig det er å se seg selv utenfra og andre innenfra. 

Jeg er som person opptatt av å være en bevisst voksen. Å være en bevisst voksen betyr for meg å være reflektert. Å hele tiden stille meg selv spørsmål med måten jeg handler og tenker på slik at jeg faktisk kan stå for de handlingene jeg gjør. Jeg sier ikke at jeg er feilfri eller perfekt. Perfekt finnes ikke. Jeg prøver ikke å være perfekt...da ville jeg blitt utslitt. Men jeg tenker, handler og lærer (forhåpentligvis) av mine feil.   

Jeg heier på barna!

Du kan lese mer om kjefting her.