Valgkaos

"Skal vi dra hjem nå?" spurte en pappa sin lille prinsesse på 3 år da han hentet henne i barnehagen.  "Nei" svarte jenta. "Jo, kom nå" sa pappaen. "Nei, jeg vil ikke hjem" sa jenta. "Men vi må hjem. Vi skal hente storebror på SFO og så skal vi hjem og lage middag" fortsatte pappaen. "Neeeeeeiiiii!" ropte jenta og fortsatte å leke. Pappaen meglet frem og tilbake, lovet gull og grønne skoger om bare den lille prinsessen vil bli med hjem. Det hele endte med en stykk irritert pappa med en stykk hylende prinsesse under armen.

Hørtes det kjent ut ?

Hvorfor er det slik at vi voksne stadig gir barna våre valg de ikke er kompetente til å gjøre fornuftige valg på? Vi vet at små barn vil gjøre valg styrt av lyst. Deres evne til å gjøre valg styres ikke av fornuft eller logikk når vi spør om de vil dra hjem fra lekeland, om de vil ha på seg solkrem, om de vil ta medisin, om de vil gå og legge seg, pusse tenner osv...
Barn vil velge det de har lyst til, ikke det de nødvendigvis må.

Så hvorfor gjør vi det? Hvorfor gir vi barn valg, når de i virkeligheten ikke har noe valg? Stiller vi spørsmål til barn som om de var voksne i håp om å få et "voksent" svar?

For noen år siden, da jeg jobbet på en småbarnsavdeling kom det en morgen en gutt inn dørene med moren på slep. Ja, hun hang faktisk på slep. For mens gutten spratt inn døra, hadde moren et helt lass med klær i armene. Jeg stusset litt over dette, og moren kunne fortelle at før de dro hjemmefra greide ikke gutten å bestemme seg for hvilken jakke han ville ha på seg den dagen. Etter flere runder med prøving av ulike jakker, bestemte gutten at han skulle ha med seg ALLE de fire jakkene sine. I tillegg bestemte han også at han skulle ha med seg ALLE de seks luene. Gutten var kjempefornøyd og løp inn for å leke. Moren ønsket oss lykke til med påkledningen vi hadde forran oss senere på dagen i avdelingens faste utetid.

Da det senere på dagen var klart for å kle på seg og gå ut, var alle voksne på avdelingen spent på hva som kom til å skje. Gutten gikk ut i garderoben for å kle på seg og han ble stående ved plassen sin og se på alle de fire jakkene på knaggen. Jeg sa: "Vi får vel kle på oss da". "E vil ha DEN jatta på meg" sa han. Så fortsatte han: "Eller nei, e vil ha den, nei den, nei den....neeeeei... og så sa han: "E vil ha på me alle" Det fikk han... Han gikk ut med fire jakker og fire luer, hendene rett ut og med et fjell av luer på hodet. Han gikk ut av døra, ruslet fire meter, snudde seg, så på meg og sa: "E vil fojessten baje ha denna jatta" Så vi gikk inn igjen, tok av tre jakker og tre luer. Da mammaen kom lurte hun på hvordan det hadde gått med kleskaoset. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og hun lo litt av historien. "Neste gang bestemmer DU hvor mange jakker og luer han skal ha med seg på barnehagen. Da slipper han å ta slike "umulige" valg"sa jeg.  For en gutt på tre år kan det nemlig være vanskelig å velge, i hvertfall hvis det blir mye å velge mellom.

Så til alle dere mammaer og pappaer. Ikke vær redd for å være en voksen som bestemmer for barnet! Jeg sier ikke at barn aldri skal få være med å bestemme, jeg mener bare at noen ting kan barn være med å bestemme eller velge, mens andre ting kan de ikke velge eller bestemme. Blir vi mer bevisst på dette tror jeg vi lettere kan unngå valgkaoset vi setter barna våre i.

Hvilken vei skal vi velge?

Foto: Vegard Torsteinsen Blakstad