I begynnelsen var det stas med briller, men etter noen dager syntes han at de igrunn bare var i veien. Han begynte å legge de fra seg på alle mulige steder og vi kunne lete i dagevis før vi fant de igjen. Når han skulle ut og leke, tok han de bestemt av og sa: "Jeg vil ikke ha brillene på når jeg skal være ute!" Jeg brukte mye krefter i begynnelsen på å prøve å overtale han til å bruke brillene ute, men til ingen nytte. Etterhvert innså jeg at her måtte han faktisk bare få bestemme selv. Han hadde jo sagt klart og tydelig ifra om at han ikke ville ha de på når han var ute. Brillene var og ble i veien for han når han skulle ut å leke med kompiser, klatre i trær og hoppe på trampoline. Dessuten er det ingen enkel jobb for en mamma å lete etter briller som har blitt hengt forsiktig opp på ei grein i skogen...
Det tok litt tid før mammahjernen min skjønte at han faktisk mente det han sa, om at han ikke ville ha brillene på når han skulle ut å leke. Vi voksne er så vandt til å ha "makten" over barna at vi tror vi kan bestemme ALT. Vi tror alltid vi har rett, og tenker ikke at: "hmmm.. kanskje det er noe i det han/hun sier?" Vi er så opptatt av å være fornuftige og gjøre det riktige, at vi glemmer å ta hensyn til barnas meninger opp i det hele. Noen ganger må vi voksne stoppe opp og ta oss tid til å lytte til hva de sier til oss. Og respektere det de sier! Barn har på lik linje med oss voksne, rett til å si sin mening og bli tatt på alvor. Hvordan ville du likt å blitt ignorert når du prøvde gang på gang å si din mening i en sak som gjaldt deg? Tenk litt på det...
Han hadde også en periode der han ikke hadde lyst til å bruke brillene når han var i barnehagen. "De andre barna ler av meg." sa han. Mammahjertet bristet litt og vi tok en kosestund med prat om briller og barn, bare han og meg. Jeg snakket litt med de voksne på avdelingen og vips så ble det utroooolig kult med briller. Tusen takk til de dyktige voksne på avdelingen hans!
Vi må fremdeles minne han på at han må ha på seg brillene om morgenen når han står opp. Det er ennå en liten vei å gå før han klarer helt på egenhånd å huske og passe på. Men så er han jo bare fire år. Når man er fire år skal man leke! Ikke gå rundt å tenke på briller og andre ting som vi voksne synes er viktig. Den jobben får vi voksne ta!
Men jammen er jeg stolt av han! Han er min "verdens fineste Henrik", og han er like vakker på innsiden som på utsiden. Han gjør dagen min fantastisk bare med et lite smil.
Mamma er utrolig glad i deg Henrik.
Brillefine Henrik
verdens fineste Henrik, d e no heilt sikkert :) fine gutten <3
SvarSlettAnette
Skal ikke være enkelt å forstå for de små nei,men med tid og stunder går det vel av seg selv.Henrik er like fin med briller som uten briller. Vakre Henrik du er flink :)))tante pose
SvarSlett