Jeg må innrømme at jeg ofte må smekke meg selv over fingrene for å minne meg på at minstemann ikke akkurat er liten lenger. Han skal tross alt begynne på skolen til høsten. Fremdeles tar jeg meg selv i å hjelpe han med påkledning, skjære opp maten hans, hente ditt og datt, dille og dulle. WHY???
Det kan være fint med dilling og dulling, men ikke når det blir så mye at han skjønner at han kan utnytte det... Som et resultat av at jeg fremdeles behandler han som om han var to år mindre enn hva han faktisk er, følger et med en uutholdelig lyd... Sytestemmen! Jeg blir GAL! Jeg gleder meg sånn til den forsvinner... og da er det vel bare å innse at det er kun en ting å gjøre... Gi meg selv et rævspark og innse at gutten er blitt stor.
Mamma's lille prins er blitt stor... hjelp... Jeg vet at han er stor for: av og til blir han sint på meg når jeg skal ordne ALT og han helst vil klare sjøl, det ser utrolig teit ut når jeg løfter han opp og bærer han som om han var en kjempebaby, han kan å bruke iPhonen min uten hjelp, han er så tung å ha på fanget at jeg må ta i for å trekke pusten, han kan feste bilbelte uten hjelp, han løper opp på fjellet uten å mase om å få sitte på ryggen, and i can go on and on...
Samtidig som han er stor, og VIL være stor, vil han også innimellom være liten. Være liten og få kos, være liten og krype opp på fanget. Heldigvis...Dessuten har jeg gitt klar beskjed om at samme hvor store de blir så SKAL mamma ALLTID ha både KOS og KLEM! DERMED BASTA! Men fra nå av skal jeg bli flinkere til å holde fingrene unna og la han klare sjøl,,,
Herved erklærer jeg minstemann for STOR!
Henrik 2 år <3
Foto: Vegard T. Blakstad
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar