Du sier ALLTID nei!

"Mamma, kan vi dra på lekeland i dag?"
"Nei, ikke i dag."
"Åååååå, hvorfor ikke?"
"Nei, ikke i dag."
"Åååååå du sier ALLTID nei!"

Så går vi der, hjem fra barnehagen, jeg og minsten. Han litt grinete fordi det ikke ble lekeland denne gangen heller, og jeg med litt dårlig samvittighet. Men hvorfor har jeg dårlig samvittighet? Og hvorfor sier jeg alltid nei? Sier jeg faktisk alltid nei, eller føles det bare sånn for barna mine? Eller er det bare noe de sier for å gi meg dårlig samvittighet, slik at mor til slutt skal si ja ?

Når det gjelder å si nei til å dra på lekeland, så stemmer nok det igrunn ganske godt. Jeg er ingen tilhenger av lekeland, hvor man betaler for å få komme inn og leke... Lettvint for foreldre, ja i aller høyeste grad, men å betale for å leke? Njæ... Det skal sies at jeg i tillegg fikk et særs negativt inntrykk da vi feiret min eldste sønns 6 års dag der, og at dette nok har gjort at jeg nå konsekvent avslår forslaget om å dra på Lekeland. Men er det riktig at jeg gjør det? Er det riktig at jeg sier nei hver gang de ønsker å dra dit fordi jeg en gang ble dårlig behandlet der ? Mor må gå i tenkeboksen...

En annen ting som har slått meg er hvordan jeg, ifølge min eldste sønn, alltid gir oppmerksomhet til lillebror først. Eller at jeg alltid tar hans parti ved konflikter. Og om dette stemmer, hvorfor gjør jeg det? Fordi han er minst? Fordi jeg fremdeles tror han er så liten at han trenger mer hjelp enn storerbror? Hvis det faktisk stemmer at jeg gjør forskjell på dem, noe jeg forøvrig ikke føler at jeg gjør, så er det en lykke at jeg har barn som er tydelige og sier ifra når noe oppleves som urettferdig. Jeg burde ikke ta parti når de krangler. Tenk å stå alene mot lillebror OG mamma. Uff, her må det skjerpes... Hvis det nå faktisk er sånn det er...Heldigvis er jeg våken nok til å registrere når de sier ifra til meg på sin måte, at nå er du urettferdig mamma.

Det kan høres ut som jeg er en skikkelig dårlig mamma, men egentlig er jeg bare en helt vanlig mamma. I grunn tror jeg at dette gjelder for de aller fleste av oss mødre og fedre. Vi gjør vårt aller beste, men i en hektisk hverdag går vi kanskje på autopilot? Vi gjør ting og tar avgjørelser uten å tenke oss om?

Hva tror du ?

Mamma'n