Og så ble farfar et spøkelse...

Jeg kjøpte for en stund tilbake en bok som heter: "Og så ble farfar et spøkelse". Boken handler om Espen som mister farfaren sin. Det er en humoristisk, men samtidig en alvorlig bok som håndterer temaet "barn og døden" på en glimrende måte. Jeg både ler og gråter hver gang jeg leser denne boken sammen med barna mine.


Å snakke om døden kan være veldig vanskelig. Å snakke om døden betyr å samtidig måtte sette ord på følelser man har. Følelser man ofte glemmer å kjenne på, vi skyver dem gjerne litt vekk i hverdagen. Likevel er det så viktig at vi gjør det. Vi opplever det alle sammen, å miste noen vi er glade i. 


Her er noen av mine erfaringer...


Jeg husker at morfaren min døde. Egentlig husker jeg bare at jeg fikk vite at han var død, og at vi var på ferie da det skjedde. Jeg husker ikke så mye av begravelsen, eller noe av det andre som skjedde rundt dette. Jeg var 8 år og gikk lenge og hadde vondt i hodet. Til slutt tok mamma meg med til legen, jeg trodde jeg måtte ta blodprøver og andre tester for at de skulle finne ut hva som hva var galt. Vi gikk ut igjen med løsningen. Morfar var død, og jeg tenkte så mye på det at jeg fikk vondt i hodet. Etter det forsvant hodepinen. Jeg husker jeg ble helt paff. Hvordan kunne DET være grunnen til at jeg hadde vondt i hodet? Var det virkelig sånn det hengte sammen? Kan noens død gi barn hodepine? Ja, det kan det.. eller vondt i magen, veldig vondt i magen. Å gå rundt å tenke på noe trist eller noe man er redd for uten å få satt ord på det kan gi både barn og voksne vondt i kroppen. Takk mamma for at du tok meg med til legen.

Jeg husker at onkelen min ble hardt skadet i en bilulykke. Jeg var 9 år. Jeg husker at det var sommer og at jeg krøllet tærne i gresset. Jeg mener å huske at jeg hadde sommerferie og syntes at livet var fantastisk. Jeg husker at de voksne snakket om onkel som lå på sykehuset, at han var hardt skadet og at han trolig ikke ville overleve. Etter noen dager døde han. Det føltes i hvert fall som dager, eller var det bare at den dagen føltes så uendelig lang?  Jeg husker at jeg tenkte sånn på søskenbarna mine som mistet pappaen sin. Og pappa som mistet storebroren sin. men jeg så ikke at han gråt. Mer enn det husker jeg ikke.

Slik opplevde jenta, mitt søskenbarn, hvordan det var å miste pappaen sin:

"Gløymer aldri den morgonen eg fekk beskjeden. Ein uvirkeleg opplevelse og ein beskjed som eg aldri hadde forventa å få. Såg med en gong at noko var gale når mamma kom, men hadde ikkje forestilt meg dette."

"For meg var det lenge vanskelig å forstå, haure mamma sa kva som hadde skjedd, men ville ikkje tru det. Sleit faktisk lenge med skyldfølelse for at vi ikkje var hjå pappa den helga det skjedde. Mamma og pappa var skilt, så vi var på besøk hjå pappa annakvar helg. Tenkte at om vi hadde vore på Hjelset den helga så hadde han kanskje ikkje vore med på den bilturen. Huska vi bytta helg litt tidligare fordi eg skulle på noke sportsgreier.... meinte difor lenge at eg var den som hadde skuld i alt....
Eg var vel ei som ikkje ville snakke om ting, ville heller dekke over og vise at ting var bra. Var den stille typen. Alltid smilande og blid på utsida."

"Opplever at kvardagen etterpå gjekk bra, men at sorga og saknet kunne komme i dei underligaste former og tider. Spesielt når ein såg andre som hadde sine fedre. Opplevde at ein sakna noko, men visste vel ikkje alltid kva det var som var saknet eller kva ein faktisk gikk glipp av. Var berre sårt mange gangar."

"Huska at eg var, og i grunn også fremdeles er, veldig opptatt av alt som vart sagt om pappa, korleis han var som person, humør osv, og at eg prøver å halde på dei minna eg har av han. Eg var 11 år då han døydde, så kjente han kun som barn sjølv. Har mange minner, men skulle ønske eg hadde så mange fleire. Tenker at eg har gått glipp av å bli kjent med han på andre måtar enn som pappa i ei begrensa tid av mitt liv. Høyrer av og til om andre sider av hans liv som eg var for lita til å kjenne til. Skulle så gjerne ha likt å virkelig vite korleis han var som person. Lurer av og til på korleis han ville ha vore i oppveksten min, kva sort pappa han hadde vore, kva han ville gjort og tenkt om forskjellige ting, korleis han ville ha vore som bestefar, korleis vårt forhold ville ha vore. Om mitt liv og mine valg ville ha vore annerledes om han hadde vore i livet mitt i oppveksten. Har hatt uendelig mange slike tankar..."

"Huska eg ofte drøymde og dagdrøymde om at det hadde vore gjort ein feil, og at pappa plutselig ville dukke opp... At eg ville få eit kort frå andre sida av verda, og at han plutselig gav livsteikn frå seg. Ønsketenkningar og håp :)"

"Opplever at det å ha mista pappa har prega livet mitt, og at det har blitt ein del av meg som eg har lært å leve med. Det er rart å sjølv ha passert den alderen han var då han døydde. Tenker ofte på kva han har gått glipp av i sitt liv, og kor fort livet kan endre seg"

"Som voksen med barn sjølv, er det veldig viktig for meg at ungane mine veit kven pappa og deira bestefar er. Eg synes det er godt at ungane mine pratar om han, og at dei har eit naturleg forhold til han, sjølv om dei aldri har sett han anna enn på bilde. Dei pratar heilt naturleg om at han er oppe i himmelen saman med oldemor, og at når vi ser på stjernene ute, så er den eine stjerna bestefar som blinkar ned til oss. Ungane er også sikre på at bestefar tek godt vare på katten vår som døydde i fjor, og dei synes det var bra for bestefar å få ein fin pus der oppe i himmelen."

Tusen takk for at du ville dele tankene dine ♥


Jeg husker veldig godt da farmoren min døde, jeg var 16 og uendelig trist. Jeg var på korøvelse da mamma hentet meg, jeg skjønte med en gang at noe var galt. Da vi kom hjem gråt pappa. Jeg tror det var første gangen jeg så pappa gråte. Rart, men samtidig fint. Jeg husker at det var vinter, før jul. Farmor sovnet stille inn mens hun sov. Jeg husker at jeg leste juleevangeliet for henne. Hun liggende i gjestesengen hjemme hos farmor og farfar, jeg sittende på en kommode på trygg avstand. Det var farmor som lå der, men samtidig var det ikke farmor likevel. Jeg tok nesten på henne, men bare nesten, redd for at hun skulle føles kald og hard. Jeg bestemte meg der og da for at jeg heller ville huske de varme, myke klemmene hennes. Det var fint å få tid alene med farmor. Litt skummelt, men veldig godt. Og jeg hadde ikke vondt i hodet i tiden etterpå. I steden husket jeg de gode stundene med farmor. At hun alltid hadde sviskeyoughurt i kjøleskapet, hjemmelaget saft i skapet, at hun lagde suppe fra grunnen av som hun serverte før middag, og at vi fikk sviskekompott med fløte til dessert. At vi tegnet med kritt på kjøkkengulvet og at hun fortalte eventyr. At vi lekte med dukker, og at hun strikket de nydeligste dukkekjoler og laget de fineste babylyder til alle dukkene. At hun snakket med potteplantene sine og alltid hørte på P1. Min farmor, verdens beste.  Jeg husker at broren min nektet å bli med i begravelsen, men at han ikke ville fortelle hvorfor. Til slutt fortalte han at han hadde sett en film der de døde sto opp fra gravene sine og at han var redd for at det skulle skje i farmor sin begravelse. Det ble ikke flere skumle filmer på eb god stund for lillebroren min. Han ble heldigvis med. Til jul fikk vi gaver som farmor allerede hadde laget og pakket inn før hun døde. Vi fikk ullgensere som hun hadde strikket. En utrolig rar følelse. Plutselig dukket farmor opp igjen da vi åpnet pakkene. Jeg kan huske at det luktet farmor av gensere.

Mange år senere døde mormoren min. Mitt store forbilde. En fantastisk dame, god, varm, snill, trygg og klok. Veldig klok. Jeg husker at vi satt ved kjøkkenbordet og snakket sammen. Hun med en kopp kaffe og sukkerbiter, mens hun fortalte om da hun var liten og om krigen. Om livet, hun hadde så uendelig mye klokt å si om livet. Om det å være et godt menneske og tro på seg selv. Jeg beundret mormor og gjør det fremdeles. Hun er med meg alltid. Jeg husker rumpa hennes som stakk opp fra ett av blomsterbeddene i hagen hennes. Jeg husker det morsomme "fugleungehåret" hennes. De snille øynene og de myke hendene. Hun døde på sykehuset, med sine kjære døtre rundt seg. Jeg husker at mamma ringte og fortalte hvordan det gikk med mormor de siste dagene hun levde. Jeg husker at vi hadde det så fint i begravelsen, selv om det var en trist dag. Da mamma spurte om det var noe jeg ville ha av mormor sine ting, var det bare en ting jeg ønsket meg. Blåbærkoppen.

Blåbærkoppen

Jeg har opplevd å miste flere i min familie, og jeg ser nå at jeg opplevde disse dødsfallene på svært ulike måter. Å være barn og oppleve å miste noen er en underlig følelse. Jeg kan huske at jeg ikke helt forstod hva det betydde at noen var død da min morfar gikk bort. Jeg forstod at han var borte. At jeg ikke ville få se han igjen, men hva skjedde med han? Etterhvert som jeg ble eldre forstod jeg mer. Jo eldre jeg ble, jo mer fikk vi være med i prosessen rundt det som skjedde. Og om jeg kjenner etter så synes jeg det at vi fikk være med, gjorde prosessen lettere. Det er lettere å forstå og det blir lettere å bearbeide følelsene rundt det som har skjedd når man får være med. 

Temaet "Barn og døden" er et stort og omfattende tema. Det finnes mye god informasjon om emnet. Jeg kan si noe om mine opplevelse rundt dette, men jeg tror hver og en må håndtere dette på sin måte, slik det føles riktig for dem.

Jeg legger ved et par linker hvor dere finner informasjon om temaet.
Slik snakker du med barn om døden.

Hvordan skal barn involveres ved dødsfall