Klokka viser 11.00 og jeg hører småløping i gangen utenfor kontoret mitt... ikke så uvanlig igrunn ettersom kontoret mitt ligger ved personalgarderobene og toalettene ( når du jobber i barnehage, gjør du som barna, du holder deg heeeeelt til du MÅ på do.) Det uvanlige er at sammen med løpingen hører jeg ordene: "Charlotteeeeee, hjeeeelp!" med påfølgende latter... De kommer fra barnehagens Daglige leder...jeg ler litt, jeg hører jo på stemmen hennes at det ikke er snakk om en krise her... men HVA er det?!? Jeg forbereder meg på hva som helst... Dagen i dag blir sannsynligvis ikke som planlagt...
45 minutter senere sitter jeg i barnehagens musikksanserom og snakker med fire barn om Japan, jordskjelv og tsunami, med et tv- kamera og en reporter på slep...Dagen ble virkelig ikke som jeg hadde sett for meg..
En sak i dagens lokalavis, og at en av de ansatte er en bekjent av reporteren gjorde sitt til at jeg nå sitter med fire barn som har hodet fullt av tanker og meninger om Japan, jordskjelv og tsunami.
Så hva gjør man da, når man skal snakke med barn om slike store katastrofer? Forstår barna omfanget av en slik hendelse? har de behov for å snakke om det ? Eller er det bare noe vi voksne tror ? Skal vi vente til barna vil snakke om det, eller skal vi voksne ta initiativ til en slik samtale ?
Barn får med seg mer enn vi voksne tror. De har tanker og meninger om stort sett det meste, også når det kommer til store naturkatastrofer. Jeg tror det er greit å vente til barna kommer selv og vil snakke om det. De benytter muligheten til å snakke om slike tema når de får sjansen, og de har behov for det.
Jeg tenker at om man skal snakke med barn om slikt, må man holde tunga beint i munnen. Tenk på hva som er nødvendig informasjon for barn. Ikke pøs på med all den informasjonen du som voksen har fått med deg gjennom mediene, det kan fort bli for mye informasjon å "fordøye" for barn.
Noen barn kan naturligvis også bli redde når de ser tv bilder av naturkatastrofer. Da blir det ekstra viktig at vi voksne snakker med barna om dette på en skikkelig måte slik at de blir trygge.
På den annen side har barn en herlig evne til å "knispe" seg selv over på andre tanker. I dag da jeg snakket med ett av barna om tsunamien, hoppet han, midt i samtalen, over på et helt annet tema. Han snakket om at mennesker døde i den store bølgen, for i neste setning å si: "Men vet du hva Charlotte? Om to dager har jeg bursdag!" jeg tenker at nettopp dette sier noe om barn og hvordan de opplever verden rundt seg. De har mange tanker på en gang. Alvorlige og morsomme om hverandre. De er alvorlige og grublende i ett sekund, for i neste sekund å hoppe over på noe helt annet! En fantastisk egenskap. Det forteller oss voksne samtidig at barn ikke bruker hele sin tid på å gruble over f. eks. katastrofer. Det har de rett og slett ikke tid til! det er jo så mye annet som skjer!
Min eldste sønn kom med dette utsagnet noen dager etter ulykken i Japan: "Mamma, vet du at sjøl om det e jordskjelv i et anna land, så kan ikkje vi kjenne det her i Norge." Vi snakka litt om det som hadde skjedd og etter det har jeg ikke hørt noe mer om den saken.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg liker "annerledesdagene" på jobb!
Pssst...Her kan du se resultatet av min "annerledesdag"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar