Helt siden jeg var liten kan jeg huske snille jenter og tøffe gutter. Jeg kan huske voksne som (u)bevisst gjorde forskjell på gutter og jenter. Jeg tenkte nok ikke så mye over det den gang. Men etter at jeg begynte å jobbe i barnehage, og ikke minst etter at jeg selv fikk barn ble jeg oppmerksom dette fenomenet. Hvorfor er det slik?
Jeg har hørt flere menn si: "Dere jenter vil jo bare ha de tøffe gutta." HÆ?!? Nei, vi vil ikke det..ikke jeg i hvert fall. Men at det er lett å gi oppmerksomhet til disse gutta, det er det...for det er jo ingen tvil om at disse gutta jobber knallhardt for å få oppmerksomhet! De brysker seg frempå og poppler i vei, gjerne om seg selv, for å vise hvor fantastisk flotte de er. Se på meg, se på meg, er jeg ikke bare helt fantastisk? Og når disse guttene da får oppmerksomheten fra jentene (som jo er høflige, slik de har blitt oppdratt og svarer når de blir snakket til) så tror altså de snille gutta at alle jenter vil ha tøffingene... Ai, ai, ai...
Men hvorfor er noen gutter så utrolig frempå, mens andre velger å holde seg i bakgrunnen? Er det arv eller miljø som påvirker dette? Eller er det en kombinasjon av begge? Er det måten vi blir oppdratt på som avgjør om vi blir en "påfugl" eller en "spurv"? Jeg mener ikke at det bare er guttene som fremstår som tøffe altså. Det finnes flust av tøffe jenter også. Og det er fint at vi er forskjellige, hvis ikke hadde verden vært usannsynlig kjedelig...Jeg undres bare på hva det er som gjør at vi blir så innmari forskjellige?
Og jeg undres stadig over hvordan vi voksne snakker til barn og dermed påvirker barn til å bli snille eller tøffe. Hvor mange ganger har jeg vel ikke hørt voksne, både kvinner og menn, si til gutter som faller og slår seg. "Æssa, det der er ingenting å grine for. Opp igjen!" Mens til jentene sier de: "Uff da, hvordan gikk det med deg lille venn?" Ubevisst er vi med og forme tøffe gutter som tåler en støyt og snille jenter som smiler pent og gjør som de blir bedt om. Jeg kan huske en gutt fra barnehagen som hadde falt og slått seg. Han blødde og vi voksne tok han med for å finne plaster. Men gutten ville ikke ha plaster. "Men det blør mye, vi må ha på plaster" sa de voksne. "Nei" svarte gutten. "Men hvorfor vil du ikke ha plaster?" spurte de voksne. "Pappa sier at jeg trenger ikke plaster før jeg har blødd full en hånduk". Hakeslepp.... Hvordan er det mulig?
I løpet av alle de årene jeg har jobbet i barnehage er det heller ingen tvil om at guttene er de som er minst til å sette ord på hvordan de har det, samtidig som de er minst villig til å ta imot trøst og omsorg fra voksne. Hvorfor er det slik? Min teori og forsåvidt erfaring, er at jenter mye oftere blir oppfordret til å sette ord på følelser. Samtidig får de også oftere tilbud fra voksne om trøst og omsorg og ikke minst det å sitte på fanget å bare kose, få litt fysisk kontakt. Guttene derimot blir oppfordret til å komme seg opp på beina igjen når de slår seg og løpe videre. En mann skal da vel ikke sitte å sippe og synes synd på seg selv? Det er for pingler...eller hva?
Det å kunne sette ord på hvordan man har det er igrunn veldig interessant. Ofte kan det være vanskelig å skille mellom ulike følelser for barn. Spesielt vanskelig er det å skille følelsene trist, redd og sint. Dette fordi disse følelsene lett kan gli over i hverandre. Tenk bare på deg selv når du er redd. Da er man ofte samtidig trist eller sint. Når man er sint kan man ofte begynne å gråte, og når man er trist kan man lett også bli redd og man har behov for omsorg og trøst. Hva skjer så om man ikke får det ? Hva skjer da når man blir voksen og ikke kan skille mellom følelser eller sette ord på de? Hvordan løser man da vanskelige følelser? Med sinne, frustrasjon eller vold? Eller kanskje bare ved å bli stille, forsvinne inn i sin egen verden og bli usynelig? I veldig mange barnehager jobber man med et pedagogisk opplegg som heter "Steg for steg". Her tar man for seg de ulike følelsene, jobber med empati, konfliktløsing og sinnemestring. Et veldig godt opplegg som gir resultater!
Et annet fenomen er guttene i barnehagen som bruker pappa som middel i diskusjoner/ konflikter med andre barn. Pappa blir brukt som den store og sterke som skal komme å ta de andres pappa. For "pappa'n min e sterkere enn din pappa!" Jeg har aldri hørt noen av jentene si:" Min mamma er sterkere enn din mamma!"
Jeg synes dette med snille jenter og tøffe gutter er et utrolig spennende tema. Har du fått noen nye tanker om temaet etter å ha lest dette?
Blir vi påvirket av dette?
Butikken heter "Min engel, og lille bøllefrø" og selger klær til gutter og jenter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar