Han har allerede vært hjemme alene flere ganger mens mamma har vært ute på små ærender på butikken. Men å dra hjem fra skolen og være alene hjemme til mamma kommer fra jobb.... gosh, det er så spennende!
Spennende for mamma altså, ikke for Fredrik. Han er cool, calm and relaxed. Og han har spurt om dette lenge. Fortalt meg om og om igjen om at han KAN være hjemme alene. Forsikret meg om at det går bra. Plutselig innså jeg at det var han som nå beroliget meg... Rollene er snudd om.
Mamma legger igjen en telefon som han kan bruke om det blir behov. Men den skal IKKE brukes til tull. Han skal ringe med en gang han kommer hjem fra skolen. Mamma legger frem polarbrød på benken som han kan smøre og spise om han blir sulten.
Jeg vet det kommer til å gå bra, det er bare så innmari uvandt og litt skummelt å skulle gi slipp på kronprinsen. Når jeg kommer hjem i morgen skal han få verdens beste klem!
Så jeg tar sats og hopper ut i det, i morgen.
Ønsk meg lykke til...
Fine Fredrik.
Jeg har to jenter i 2. klasse som er svært ivrige på å få lov til å gå hjem alene fra skolen. De har fått lov til dette to ganger, de er sammen og har telefon, ringer meg når de går fra skolen og mens de er på vei. I dag gikk de hjem alene, jeg ventet på de hjemme. I dag fikk vi også en s-post at det var en blotter oppe ved skoleområdet i går. Dermed så eksen sitt snitt til å kritisere min "løssluppne" holdning rundt dette, men henvisning til at jeg ikke gidder hente barna. Jeg syns det var veldig urettferdig tilbakemelding, og det er klart at jeg kjenner på dette, tenk hvis noe skulle skje! Samtidig mener jeg at barna ønsker denne friheten og vokser ikke uten at man gradvis lar de få lov innimellom. Hva tenker du? Har de fått for stor frihet?
SvarSlettHei
SvarSlettJeg tenker at når barna selv gir uttrykk for at de gjerne vil ta ett steg videre i livet og prøve noe nytt, så er det på tide å la de få prøve. Å vise hverandre tillit er også en del av livets læring og på ett eller annet tidspunkt må vi slippe litt taket og la de få vise at de kan!
For de aller fleste vil jeg anta at dette setter tanker og følelser i sving hos oss voksne. Vi blir usikre og redd for at noe skal skje med våre håpefulle. Likevel er det en del av livet som vi bare må kaste oss ut i.
Mitt tips er at man (som med alle nye situasjoner) tar en prat med barna på forhånd. Hva innebærer dette? Hvilke forventninger har barn/ voksne, og hvilke avtaler/ regler gjelder?
Eksen din er nok som de fleste andre, redd for at noe skal skje med det kjæreste han eier. Men det er ikke din feil at det finnes mennesker der ute som desverre gjør slikt...
Min eldste som nå går i 4. klasse tar nå enten buss hjem fra skolen, eller han går hjem de dagene det ikke går buss. Vi har klare avtaler som han har vist at han holder. Jeg kan stole på han. Og det er godt. Klart kan det skje ting på veien hjem, men det kan like gjerne skje på ettermiddagen når han er ute i gatene og leker med kompisene. Minstemann som nå går i 2. klasse får ta buss hjem en gang i mellom, og en sjelden gang gå hjem sammen med storebror, ellers blir han hentet av oss på SFO. Og jeg kjenner også på redselen for at det skal skje noe, men jeg lar ikke MIN redsel hindre guttene i å stadig bli mer og mer selvstendig. Det ville jo heller ikke vært bra...
Det hadde vært fantastisk om verden var helt uten farer, helt uten bekymringer. Men slik er det nå engang ikke og vi kan ikke beskytte barna våre mot alt, det er helt umulig. Så jeg synes du skal la jentene få gå hjem fra skolen. Evt kan du jo sjekke om det er flere de kan gå sammen med hjem? Noen eldre elever kanskje? Eller du kan møte de på halv-veien?
Lykke til videre med jentene som er på vei ut i den store verden!
Charlotte