Til å stole på...

Det er tidlig onsdag morgen. Fredrik krøller seg (for en gang skyld) inn i dyna og drøyer litt med å stå opp. Jeg spør om han fremdeles vil ta buss hjem fra skolen og være alene hjemme til mamma kommer. Klart han vil.

Mamma leverer guttene på skolen, dobbeltsjekker at Fredrik har busskort og nøkkel i sekken. Sier ha det bra til Fredrik som løper avgårde. Følger en litt mindre fornøyd Henrik ned til Sfo. Han vil også ta buss hjem... Mamma investerer noen ekstra minutter til Henrik før hun drar videre på jobb.

Det viste seg at Fredrik hadde rett. Han KUNNE å være hjemme alene.

Som avtalt ringte han mamma med det samme han kom hjem. Deretter ringte han for å spørre om lov til å ta litt is fra fryseren og til slutt for å spørre om han kunne gå ned til kompisen sin. Da jeg kom hjem var første spørsmål; "Kan jeg få ta bussen hjem i morgen også?"

Innerst inne visste jeg vel at det kom til å gå bra, men man vet jo aldri hva som kan skje. Men det handler vel om å stole på. Stole på at man holder på avtaler man har gjort, stole på at han vet hva som er rett og galt om en situasjon skulle oppstå, stole på at det går bra.

Å kunne stole på er vel en av de viktigste tingene i et forhold. Om det er forhold mellom voksne, mellom barn, eller mellom barn og voksne. Å kunne stole på at avtaler blir holdt, å stole på at man er der for hverandre når man trenger noen, å stole på og vite at noen bryr seg, osv. Å stole på hverandre er noe som må gå begge veier i et forhold for å skape trygghet. Trygghet på hverandre...(hmmm...dette bygger opp til et nytt blogginnlegg)

I kveld skal  jeg fortelle han hvor stolt jeg er av han, at jeg er glad for at han holdt de avtalene vi hadde gjort, at jeg blir glad når jeg ser at jeg kan stole på han. At jo mer han viser meg at jeg kan stole på han, jo lettere er det for mamma å gi han lov til å "klare sjøl".

Det gir en underlig følelse å erfare at barna mine blir større og at de kan, og vil klare sjøl. Fint, men skummelt samme tid. Jeg fortalte i dag til en kollega at min eldste sønn skulle ta bussen hjem og være  alene for første gang. Hun har selv voksne barn, men da jeg fortalte henne dette fikk hun et ansiktsuttrykk som beskrev akkurat hvordan jeg følte det. Litt nervøs, litt spent, men med tro på at det skulle gå helt fint. Det var som om hun plutselig husket følelsen fra da hennes barn var små, og det slo meg at DETTE er nok en av de øyeblikkene man husker gjennom hele livet.

Takk Fredrik for at du gjorde det til et godt øyeblikk...