Det har vært stille på bloggen i det siste. Av og til skjer det så masse, at det eneste en mamma trenger er stillhet. Til å organisere, tenke, lande og bare være.
Det har vært en lang vinter, en forfriskende vår og en sløv sommer. Og det har vært stille, deilig stille.
Mamma har ladet seg selv, og er klar for å ta sats inn i høsten. Denne høsten skal fylles med enda litt mer stillhet, opplevelser og tid til hverandre.
Bloggen lever, om enn noe i stillhet akkurat nå. Men den lever.
tirsdag 6. august 2013
onsdag 1. mai 2013
Fiskesnop
I dag lagde vi hjemmelagde fiskepinner, eller fiskesnop som vi kaller det. For det er virkelig snop altså. Og det beste er vel at vi vet akkurat hva de er laget av, i motsetning til de vi får fra fryser'n på bua.
Del opp fisken i passende biter.
Vend i mel, blandet med salt og pepper.
Dypp i pisket egg.
Vend i griljermel.
Stek i panne med smør.
Serveres med det du liker best.
Vi er veldig glad ovnsstekte poteter, en god salat og en dæsj remulade eller rømme.
Skvis litt lime eller sitron over fiskesnopet.
Nyt.
onsdag 24. april 2013
Gigantisk god.
Tomatsuppe er skikkelig godt. Men hjemmelaget tomatsuppe laget fra bunnen av, er ifølge minstemann "Gigantisk godt". Og så enkelt å lage da mann.
Du tar en hel del tomater.
Deler de i to.
Legger de i en ildfast form.
Skjærer opp en løk, tre fedd hvitløk, litt timian og legger i formen.
Strør over en klype salt og en klype sukker.
Heller over en halv dl olivenolje.
Vend inn.
Vend inn.
Setter i ovnen og baker i 50 minutt på 200 grader.
Kjører deretter dette i en hurtigmikser.
Hell over i en kjele sammen med kyllingkraft.
Kok opp.
Kok opp.
Smak til med sukker, salt og kvernet pepper.
Server med fullkornspasta, basilikumblader og biter av mozarella.
Len deg tilbake og motta hyllesten fra kidsa.
Klapp deg selv på skuldra.
Klapp deg selv på skuldra.
Garantert suksess...
Gigantisk god tomatsuppe
søndag 14. april 2013
Grønnsaksgrimaser
I huset vårt er det til tider svært folksomt. Pr i dag lever det tre mennesker og en katt her, men noen dager er det mer som en sommerleir hjemme hos oss. Og det er helt greit, så lenge sommerleirdeltakerne ikke river huset. I grunn er det deilig å ha huset fullt av unger. Ikke hele dagen vel og merke, men at det er liv i huset, aaaaah deilig!
I ettermiddag kom det stormende inn fem fine gutter, en virvelvind av hopp, sprett og knis. Røska effektivt en stykk sløv mamma ut av søndagsdubben og sørga for at aktivitetsnivået i boligen steg rett i taket.
Mamma må lage middag. Hva pokker lager man når man ikke har NOE å lage middag av da? Mamma snur kjøleskapet opp- ned ender opp med pølser, gulrøtter, fullkornspasta som automatisk gir ekstra mammapoeng, persille og gressløk. Mamma sanker noen ekstra poeng ved å lage ostesaus fra bunnen av, klapper seg selv på skuldra og tenker: "jauda, blei jaggu me ok middag i dag og."
En av kompisene kommer inn på kjøkkenet. "Mmmm, hva lager du?"
Mamma: "God og sunn middag laget fra bunnen av min sønn!" svarer jeg.
Kompisen: "E huska engang e spiste middag her og du sa e IKKE måtte spise gulrøttene, å så gjor e det likkavel!" knis...
Mamma: "Ja det er slik i dag også. Denne middagen må du for all del ikke spise. Den er full av farlige saker. Den som spiser denne middagen, kommer til å våkne med grisehale og rotteører i morgen." Og så humrer mamma godt inni seg. Kompisen skjærer en grimase og forlater kjøkkenet.
Maten kommer på bordet. "Den som skal spise, må vaske hender først." Troppen på fem stormer mot badet. Deretter plasserer de seg effektivt rundt bordet og venter på klarsignal. "Vær så god!" sier mamma. En etter en forsyner de seg.
"Det er forresten innført en ny regel her i huset." annonserer mamma.
Kompisflokken løfter blikket og ser sånn passe forvirra ut.
"Ka da?" spør de.
"Grønnsaksgrimaseregelen" sier mamma.
Forvirringen er total...
Regelen er enkel. Når du spiser en grønnsak MÅ du lage en morsom grimase.
Gjengen biter på med det samme og spiser gulrøtter som om det var snop! Mamma knisper bilder og stemingen er på topp.
Bortsett fra hos en kompis. Han tar gulroten i munnen....og spytter den ut igjen. Dette ser et trent mammaøye i sidesynet og spør. "Nå, har du spist en gulrot og klar for grimasebilde?"
Kompisen: "Nei, ikke ennå."
Kompisgjengen: "Kom igjen da, du må også lage en grimase!"
Kompisen spidder en gulrotbit med gaffelen, kniper øynene sammen og lager en litt klynkende stakkarsmeg-lyd. Så åpner han munnen, plasserer gulroten og tygger.... spenningen er til å ta og føle på....vi venter.... og venter... og så...Hei, det smakte godt jo!
Det er duket for siste grimasebilde og gutta boys ler så de griner. Det gjør mamma også.
Så kommer det fra en av gutta: "Når man spiser grønnsaker blir man sunn og sterk!" Gjengen nikker og er enig. Så kommer det fra en annen: "Og så får man sånne stooooore mukler og det er bra for da kan vi løfte på damene!" Knisingen når nye høyder... "Ja, du vet sånn som på tv, der kommer menn opp fra sjøen og gjør sånn her ( så løfter han armene og strammer musklene) og så løøøfter de damene som ligger på stranden og sier: "Hey damer!"
Mamma ler så hun griner og tenker: Boys will be boys!
I ettermiddag kom det stormende inn fem fine gutter, en virvelvind av hopp, sprett og knis. Røska effektivt en stykk sløv mamma ut av søndagsdubben og sørga for at aktivitetsnivået i boligen steg rett i taket.
Mamma må lage middag. Hva pokker lager man når man ikke har NOE å lage middag av da? Mamma snur kjøleskapet opp- ned ender opp med pølser, gulrøtter, fullkornspasta som automatisk gir ekstra mammapoeng, persille og gressløk. Mamma sanker noen ekstra poeng ved å lage ostesaus fra bunnen av, klapper seg selv på skuldra og tenker: "jauda, blei jaggu me ok middag i dag og."
En av kompisene kommer inn på kjøkkenet. "Mmmm, hva lager du?"
Mamma: "God og sunn middag laget fra bunnen av min sønn!" svarer jeg.
Kompisen: "E huska engang e spiste middag her og du sa e IKKE måtte spise gulrøttene, å så gjor e det likkavel!" knis...
Mamma: "Ja det er slik i dag også. Denne middagen må du for all del ikke spise. Den er full av farlige saker. Den som spiser denne middagen, kommer til å våkne med grisehale og rotteører i morgen." Og så humrer mamma godt inni seg. Kompisen skjærer en grimase og forlater kjøkkenet.
Maten kommer på bordet. "Den som skal spise, må vaske hender først." Troppen på fem stormer mot badet. Deretter plasserer de seg effektivt rundt bordet og venter på klarsignal. "Vær så god!" sier mamma. En etter en forsyner de seg.
"Det er forresten innført en ny regel her i huset." annonserer mamma.
Kompisflokken løfter blikket og ser sånn passe forvirra ut.
"Ka da?" spør de.
"Grønnsaksgrimaseregelen" sier mamma.
Forvirringen er total...
Regelen er enkel. Når du spiser en grønnsak MÅ du lage en morsom grimase.
Gjengen biter på med det samme og spiser gulrøtter som om det var snop! Mamma knisper bilder og stemingen er på topp.
Bortsett fra hos en kompis. Han tar gulroten i munnen....og spytter den ut igjen. Dette ser et trent mammaøye i sidesynet og spør. "Nå, har du spist en gulrot og klar for grimasebilde?"
Kompisen: "Nei, ikke ennå."
Kompisgjengen: "Kom igjen da, du må også lage en grimase!"
Kompisen spidder en gulrotbit med gaffelen, kniper øynene sammen og lager en litt klynkende stakkarsmeg-lyd. Så åpner han munnen, plasserer gulroten og tygger.... spenningen er til å ta og føle på....vi venter.... og venter... og så...Hei, det smakte godt jo!
Det er duket for siste grimasebilde og gutta boys ler så de griner. Det gjør mamma også.
Så kommer det fra en av gutta: "Når man spiser grønnsaker blir man sunn og sterk!" Gjengen nikker og er enig. Så kommer det fra en annen: "Og så får man sånne stooooore mukler og det er bra for da kan vi løfte på damene!" Knisingen når nye høyder... "Ja, du vet sånn som på tv, der kommer menn opp fra sjøen og gjør sånn her ( så løfter han armene og strammer musklene) og så løøøfter de damene som ligger på stranden og sier: "Hey damer!"
Mamma ler så hun griner og tenker: Boys will be boys!
Et knippe profesjonelle grønnsaksgrimase-utøvere
torsdag 11. april 2013
iPad- love
Her i huset bruker vi nettbrettene våre til det meste. Vi leser nyheter, finner oppskrifter, spiller, ser filmer, søker etter informasjon, har videosamtaler med familie rundt om i landet osv, osv. Gutta lærer stadig nye måter å bruke nettbrettet på, og de tar det så kjapt at det er en fryd!
I dag tok minstemann bilde av leseleksen sin og leste i vei. Annerledes og morsomt. Etterpå hadde vi videosamtale med onkel, tante og lille Emrik i Trondheim.
WE LOVE IT!
Minstemann leser lekser på iPad.
Videosamtale med familien i Trondheim.
Noe usikker på hvorfor han satte opp denne maska da tanta kom på skjermen!?!
tirsdag 2. april 2013
Vår og storebror- magi...
Det er vår.
Endelig... selv om det kommer noen dryss i ny og ned med snø, er det vår. Endelig!
Våren, med lysere kvelder, småforvirra unger (grunnet de lysere kveldene), hestehov som kjemper seg gjennom snøen og fuglekvitter. Endelig synger fuglene. Balsam for sjelen.
Ungene velger joggesko fremfor sherroxer. Boblejakka er dumpa til fordel for en tynnere vårjakke.
Mamma samler fregner på verandaen og maler en vegg gul.
Minstemann har tatt en stor og viktig beslutning. Ingen SFO på han til neste år. "Jeg har faktisk blitt ganske stor mamma". Mamma vet, men må overbevises. "Du får vise meg at du får til dette da" sier mamma og vet at hun herved har trigget minstemann sitt konkurranseinstinkt. "Klart jeg får det til", sier minsten..."Ingen problem mamma".
Minstemann tar buss hjem, minstemann ringer mamma som avtalt når han kommer hjem, minstemann lager seg mat, minstemann gjør lekser...uten problem. Og storebrr passe på, følger opp at avtaler blir holdt, mammas høyre hånd. Mamma er overbevist. Overrasket over hvor aldeles smertefritt dette har gått (så langt), men overbevist. Mamma belønner med mengder av ros og en liten premie. "Dette gikk jo helt aldeles strålende det jo!". "Men det var jo det jeg sa jo mamma! Og jeg har faktisk blitt storebror da, så da er jeg jo faktisk ikke liten lenger."
Og mamma forstår. Han er faktisk ikke så liten lenger...og ikke lenger minstemann. Han har blitt storebror, til ei lita prinsesse, verdens vakreste lillesøster. Så nå er det endelig hans tur til å utøve litt storebror-magi og vise at han også kan.
Jeg tror dette kommer til å bli en veldig fin vår.
Endelig... selv om det kommer noen dryss i ny og ned med snø, er det vår. Endelig!
Våren, med lysere kvelder, småforvirra unger (grunnet de lysere kveldene), hestehov som kjemper seg gjennom snøen og fuglekvitter. Endelig synger fuglene. Balsam for sjelen.
Ungene velger joggesko fremfor sherroxer. Boblejakka er dumpa til fordel for en tynnere vårjakke.
Mamma samler fregner på verandaen og maler en vegg gul.
Minstemann har tatt en stor og viktig beslutning. Ingen SFO på han til neste år. "Jeg har faktisk blitt ganske stor mamma". Mamma vet, men må overbevises. "Du får vise meg at du får til dette da" sier mamma og vet at hun herved har trigget minstemann sitt konkurranseinstinkt. "Klart jeg får det til", sier minsten..."Ingen problem mamma".
Minstemann tar buss hjem, minstemann ringer mamma som avtalt når han kommer hjem, minstemann lager seg mat, minstemann gjør lekser...uten problem. Og storebrr passe på, følger opp at avtaler blir holdt, mammas høyre hånd. Mamma er overbevist. Overrasket over hvor aldeles smertefritt dette har gått (så langt), men overbevist. Mamma belønner med mengder av ros og en liten premie. "Dette gikk jo helt aldeles strålende det jo!". "Men det var jo det jeg sa jo mamma! Og jeg har faktisk blitt storebror da, så da er jeg jo faktisk ikke liten lenger."
Og mamma forstår. Han er faktisk ikke så liten lenger...og ikke lenger minstemann. Han har blitt storebror, til ei lita prinsesse, verdens vakreste lillesøster. Så nå er det endelig hans tur til å utøve litt storebror-magi og vise at han også kan.
Jeg tror dette kommer til å bli en veldig fin vår.
Storebror Henrik
søndag 17. juni 2012
fredag 11. mai 2012
Konsekvent ukonskekvent...
Definisjonen av å være konsekvent er som følger: "Som holder seg til samme prinsipp for alt/ alle; gjør dt likt." Hentet fra Wiktionary.
Vær konsekvent.
Det høres enkelt ut, men jeg ( og flere med meg vil jeg tro) kan skrive under på at det er det ikke! Det lønner seg, det vet vi, men hvem er vel i stand til å tenke på det når ungen din oppfører seg som en levende vulkan! Litt ulming først med litt damp som stiger opp, deretter en god del fresing og en noe mørkere røyk, før den virkelig setter inn siste gir og eksploderer! Da er det jaggu fort gjort at man blir konsekvent ukonsekvent...
Alle fagfolk maser om at foreldre må være konsekvente (inkludert meg selv). Men når det kommer til stykket er det helt imponerende hvor ukonsekvent man faktisk er i stand til å være. Og naturligvis får det konsekvenser...
Jo mer ukonsekvent man er, jo mer kaos blir det. Barn er smarte, det vet vi, og får de snurten i at de har en sjans til å få et utfall av en sak som kommer de til gode er de pokker så standhaftige i sitt arbeid på nettopp det: Å få det som de vil. Er det rart vi gir etter innimellom da folkens?
Det er lov å gi etter av og til.. eller er det ikke det? Når er det i så fall greit å gi etter?
Om noen har gode tips på hvordan være konsekvent, no matter what, så del de gjerne med oss! Noen motiverende ord kanskje?
Ps: Ved å google: "Å være konsekvent" kom det overraskelnde nok opp flere bilder av hunder enn av barn!?! En tankevekker?
Vær konsekvent.
Det høres enkelt ut, men jeg ( og flere med meg vil jeg tro) kan skrive under på at det er det ikke! Det lønner seg, det vet vi, men hvem er vel i stand til å tenke på det når ungen din oppfører seg som en levende vulkan! Litt ulming først med litt damp som stiger opp, deretter en god del fresing og en noe mørkere røyk, før den virkelig setter inn siste gir og eksploderer! Da er det jaggu fort gjort at man blir konsekvent ukonsekvent...
Alle fagfolk maser om at foreldre må være konsekvente (inkludert meg selv). Men når det kommer til stykket er det helt imponerende hvor ukonsekvent man faktisk er i stand til å være. Og naturligvis får det konsekvenser...
Jo mer ukonsekvent man er, jo mer kaos blir det. Barn er smarte, det vet vi, og får de snurten i at de har en sjans til å få et utfall av en sak som kommer de til gode er de pokker så standhaftige i sitt arbeid på nettopp det: Å få det som de vil. Er det rart vi gir etter innimellom da folkens?
Det er lov å gi etter av og til.. eller er det ikke det? Når er det i så fall greit å gi etter?
Om noen har gode tips på hvordan være konsekvent, no matter what, så del de gjerne med oss! Noen motiverende ord kanskje?
Ps: Ved å google: "Å være konsekvent" kom det overraskelnde nok opp flere bilder av hunder enn av barn!?! En tankevekker?
Jeg holder pusten til jeg får viljen min!
En konskvens av å være ukonsekvent?
En konskvens av å være ukonsekvent?
torsdag 10. mai 2012
Barnehage 2012
I dag har jeg vært så heldig å få delta på Barnehage 2012- messen på Lillestrøm sammen med en veldig god kollega!
Utrolig spennende, inspirerende og ikke minst morsomt! Vi fikk tråla oss gjennom en hel drøss med stands, i tillegg til at vi naturligvis fikk med oss en del forskjellige foredragsholdere. Alt fra supermorsomme Klaus Sonstad med sin herlige og ikke minst ærlige humor, engasjerte Lars Maanum, til Ada Sofie Austegard som holdt et sterkt innlegg som nok fikk røska opp i alle som satt i salen. Sterkt, men viktig!
Jeg vil derfor benytte sjansen jeg har til å spre videre Stine Sofies Stiftelses arbeid. Et viktig og helt nødvendig arbeid! Stine Sofies stiftelse holder foredrag, jobber mot politikere, laget informasjonspakke til nybakte foreldre, laget en "barnehagepakke" og nå har de også startet eget advokatkontor i tillegg til mye mer! Intet mindre enn imponerende!
Dere oppfordres her ved til å ta en titt på sidene til stiftelsen:
Stine Sofies Stiftelse
Ta også en titt på sidene til "Kos og Kaos" som Klaus Sonstad har laget.
Kos og kaos
Stine Sofies Stiftelse
søndag 19. februar 2012
Vinter, snø og ski...
Du vet det har snødd om natten når du våkner og hører den "lune" lyden. Alt er liksom dempet, trygt og rolig. Da er det ekstra deilig at det er søndag og at du bare kan tasse opp i pyjamas i dempet og rolig tempo, akkurat som snøen som daler utenfor. Fyre i peisen, sette på favorittmusikken og krype under teppet.
Jeg liker snø, når den bli liggende... ikke når den ender som slaps dagen etter... og deretter blir til is...
Jeg mener å minnes at da jeg var liten hadde vi vinter på ordentlig! Så masse at vi måtte måke taket på huset vårt. Så masse at vi kunne ta sats å hoppe fra verandaen og lande langt nedi snøen. Så masse at vi kunne lage snøhuler uten å måtte bruke en brøytehaug fra brøytebilen. Jo, det var vinter på ordentlig da jeg var liten.
Jeg kan huske de hjemmestrikkede gule ullvottene jeg hadde som liten. Jeg kan huske lyserosa snowjoggere og rosa ørevarmere med fuskepels. Jeg kan huske hjemmestrikkede ullsokker, ullgensere og ullbukser.
Jeg kan huske at vi gikk på ski, og at jeg ikke var særlig god på det. Det gikk for fort både oppover og nedover. Det gjør det den dag i dag også. Og tiden man brukte på å kose seg med appelsin, kakao, kneip med leverpostei og kvikk-lunsj var ALT for kort! Her sitter spesielt et minne fra en skitur sammen med en onkel og et søskenbarn i en vinterferie godt i minnet. De elsket å gå på ski, jeg elsket ikke...Dog skal det sies at jeg kan huske fine vinterdager med kakao-kos på en lyngflekk i skiløypa. At vi lå der og kjente sola varme, lukten av skrellede appelsiner. Pappa som lagde hopp til oss og at jeg tryna så det sang etter...
Jeg er ikke kjent for å være sur, hverken som barn eller som voksen, men når jeg må på med langrennskia.. Da blir jeg faktisk sur.... Jeg kan å gå på ski altså, jeg får det til... men jeg vet jeg kommer til å skli bakover når jeg skal oppover, og jeg vet jeg kommer til å få alt for stor fart i nedoverbakkene og at jeg kommer til å tryne noe så salig når skia skal settes i V for å bremse. Jeg har rett og slett konkludert med at jeg langrenn ikke er noe for meg. Og det er helt greit.
Jeg takker mine foreldre for at de ikke drev ski-regime.. da hadde de risikert å tatt nuven av meg aldeles. Jeg antar de raskt innså at jeg ikke kom til å bli noe ski-geni...
Slalåm derimot fungerer noe bedre. Med tyngde på ordet "noe". Jeg var udugelig som liten, på lik linje med min mor, som jeg og lillebror i skjul kalte "kua på ski". For å komme seg ned måtte hun renne i virkelig stoooore sikk-sakk mønster og det var MYE brøyting. (sorry mamma). Jeg er innser at mine barn garantert sier det samme om meg i dag. Mamma, "kua på ski". Jeg holder meg stort sett oppreist, men det er jo kun takket være at alt er så stivt at man står jo nesten samme hva som skjer. Og skulle jeg tryne... ja da har vi et problem for å si det sånn. Heldigvis kan se ut til at gutta mine har mye bedre kontroll på dette enn hva mamma'n har. De koser seg i bakken, suser nedover og har full kontroll. Mor følger med og viser sine kunster i barnebakken...
Akebrett derimot, det er tingen! Full fres, full fart! Gi meg et akebrett så skal jeg jaggu vise dere! Jeg kan huske akekveldene i brattebakken ved huset vårt. Vi akte på det vi hadde rattkjelker, sparker, snømåkere, spader, bossekker. You name it, we had it! Og mødrene våre som lagde kakao og kveldsmat som ble servert på toppen av akebakken. det var tider det gitt!
Til tross for dette så har jeg altså både langrennski og slalåmski i boden min. Hvor er logikken i det sier du? Når jeg egentlig ikke liker ski? Det er ikke alltid logikk kan forklare alt...
Men i natt har det snødd. Jeg har tatt på pyjamasen og koser meg under teppet...
Jeg liker snø, når den bli liggende... ikke når den ender som slaps dagen etter... og deretter blir til is...
Jeg mener å minnes at da jeg var liten hadde vi vinter på ordentlig! Så masse at vi måtte måke taket på huset vårt. Så masse at vi kunne ta sats å hoppe fra verandaen og lande langt nedi snøen. Så masse at vi kunne lage snøhuler uten å måtte bruke en brøytehaug fra brøytebilen. Jo, det var vinter på ordentlig da jeg var liten.
Jeg kan huske de hjemmestrikkede gule ullvottene jeg hadde som liten. Jeg kan huske lyserosa snowjoggere og rosa ørevarmere med fuskepels. Jeg kan huske hjemmestrikkede ullsokker, ullgensere og ullbukser.
Jeg kan huske at vi gikk på ski, og at jeg ikke var særlig god på det. Det gikk for fort både oppover og nedover. Det gjør det den dag i dag også. Og tiden man brukte på å kose seg med appelsin, kakao, kneip med leverpostei og kvikk-lunsj var ALT for kort! Her sitter spesielt et minne fra en skitur sammen med en onkel og et søskenbarn i en vinterferie godt i minnet. De elsket å gå på ski, jeg elsket ikke...Dog skal det sies at jeg kan huske fine vinterdager med kakao-kos på en lyngflekk i skiløypa. At vi lå der og kjente sola varme, lukten av skrellede appelsiner. Pappa som lagde hopp til oss og at jeg tryna så det sang etter...
Jeg er ikke kjent for å være sur, hverken som barn eller som voksen, men når jeg må på med langrennskia.. Da blir jeg faktisk sur.... Jeg kan å gå på ski altså, jeg får det til... men jeg vet jeg kommer til å skli bakover når jeg skal oppover, og jeg vet jeg kommer til å få alt for stor fart i nedoverbakkene og at jeg kommer til å tryne noe så salig når skia skal settes i V for å bremse. Jeg har rett og slett konkludert med at jeg langrenn ikke er noe for meg. Og det er helt greit.
Jeg takker mine foreldre for at de ikke drev ski-regime.. da hadde de risikert å tatt nuven av meg aldeles. Jeg antar de raskt innså at jeg ikke kom til å bli noe ski-geni...
Slalåm derimot fungerer noe bedre. Med tyngde på ordet "noe". Jeg var udugelig som liten, på lik linje med min mor, som jeg og lillebror i skjul kalte "kua på ski". For å komme seg ned måtte hun renne i virkelig stoooore sikk-sakk mønster og det var MYE brøyting. (sorry mamma). Jeg er innser at mine barn garantert sier det samme om meg i dag. Mamma, "kua på ski". Jeg holder meg stort sett oppreist, men det er jo kun takket være at alt er så stivt at man står jo nesten samme hva som skjer. Og skulle jeg tryne... ja da har vi et problem for å si det sånn. Heldigvis kan se ut til at gutta mine har mye bedre kontroll på dette enn hva mamma'n har. De koser seg i bakken, suser nedover og har full kontroll. Mor følger med og viser sine kunster i barnebakken...
Akebrett derimot, det er tingen! Full fres, full fart! Gi meg et akebrett så skal jeg jaggu vise dere! Jeg kan huske akekveldene i brattebakken ved huset vårt. Vi akte på det vi hadde rattkjelker, sparker, snømåkere, spader, bossekker. You name it, we had it! Og mødrene våre som lagde kakao og kveldsmat som ble servert på toppen av akebakken. det var tider det gitt!
Til tross for dette så har jeg altså både langrennski og slalåmski i boden min. Hvor er logikken i det sier du? Når jeg egentlig ikke liker ski? Det er ikke alltid logikk kan forklare alt...
Men i natt har det snødd. Jeg har tatt på pyjamasen og koser meg under teppet...
Med ski på beina for første gang. Ett og et halvt år gammel.
søndag 12. februar 2012
Mamma-magi
En liten hilsen til alle fantastiske mammaer der ute på årets morsdag. Håper dagen i dag har vært magisk! Remember to keep up the good work !
Og til min egen mamma: Gratulerer med dagen kjære mamma. Du er BEST!
Her er litt magi fra meg til dere.
Jeg liker ordet mamma-magi,
det gir meg slik en deilig harmoni.
Kanskje det aller beste ord på jord.
det burde faktisk være et fagord.
Jobben som mamma er aller best,
men slettes ikke alltid en fest.
En bruksanvisning hadde vært fint å ha,
når ungene roper: "jeg vil ha, jeg vil HA!"
Å utøve magi er slett ikke lett,
likevel gjør vi det stadig vekk.
Omsorg, læring og en god dose fantasi,
det er slikt som kalles Mamma- magi.
Ikke glem at du kan være den ene,
for barn som føler seg litt alene.
Magi fra deg kan være det de trenger,
så de ikke er alene lenger.
Når du tryller med din mammma. magi,
vil du lede barna dine inn på en sti.
Her skal de lære alt de trenger,
for en dag å kunne se de store sammenhenger.
Jeg ønsker deg lykke til med magien din,
jeg tror nok den er superfin.
Men husk nå på at også mammaer må,
sin egen dose med magi få.
Og til min egen mamma: Gratulerer med dagen kjære mamma. Du er BEST!
Her er litt magi fra meg til dere.
Jeg liker ordet mamma-magi,
det gir meg slik en deilig harmoni.
Kanskje det aller beste ord på jord.
det burde faktisk være et fagord.
Jobben som mamma er aller best,
men slettes ikke alltid en fest.
En bruksanvisning hadde vært fint å ha,
når ungene roper: "jeg vil ha, jeg vil HA!"
Å utøve magi er slett ikke lett,
likevel gjør vi det stadig vekk.
Omsorg, læring og en god dose fantasi,
det er slikt som kalles Mamma- magi.
Ikke glem at du kan være den ene,
for barn som føler seg litt alene.
Magi fra deg kan være det de trenger,
så de ikke er alene lenger.
Når du tryller med din mammma. magi,
vil du lede barna dine inn på en sti.
Her skal de lære alt de trenger,
for en dag å kunne se de store sammenhenger.
Jeg ønsker deg lykke til med magien din,
jeg tror nok den er superfin.
Men husk nå på at også mammaer må,
sin egen dose med magi få.
fredag 20. januar 2012
Små føtter store spor på facebook...
Hei alle sammen.
Visste dere at bloggen har sin egen side på facebook?
Skriv inn Små føtter store spor i søkefeltet på facebook, så skal siden komme opp. Gå inn på siden og klikk på "liker". Da vi du få oppdateringer på veggen din når det skjer noe nytt på bloggen.
Bloggen ønsker seg enda flere lesere!
Men ønske om en snasen helg full av mamma og pappamagi!
Charlotte
Visste dere at bloggen har sin egen side på facebook?
Skriv inn Små føtter store spor i søkefeltet på facebook, så skal siden komme opp. Gå inn på siden og klikk på "liker". Da vi du få oppdateringer på veggen din når det skjer noe nytt på bloggen.
Bloggen ønsker seg enda flere lesere!
Men ønske om en snasen helg full av mamma og pappamagi!
Charlotte
onsdag 18. januar 2012
Matpakke...
Er du en av de som vrir hjernen din om morgenen for å finne på noe kreativt å putte i matboksen til kidden? Eller er du en av de som hver dag går for kneip med leverpostei? Eller kanskje er du en av de (få) som kvelden før lager klar matboksen full av gastronomiske herligheter?
Har du barn som spiser hva som helst, eller et barn som rynker på nesa til det meste?
Vi er så forskjellige, både store og små. Noen spise mye, noen spiser lite. Noen spiser alt de får servert, mens andre kun inntar kneip med leverpostei de første 5 leveårene...
Helsemyndighetene kommer stadig med anbefalinger om hva både barn og voksne bør få i seg, og ikke få i seg. Innerst inne vet vi vel hva kroppen trenger, det har ikke vært store endringer på den fronten de siste 20 årene...
Men tilbake til den (hersens) matpakken... Jeg liker ikke matpakker....eller..hvis de er fylt av noe annet enn brødskiver og knekkebrød så liker jeg de! Jeg drømmer om at alle barn skal få servert sunn og næringsrik mat i barnehagen og på skolen. Hver dag...DET hadde vært noe det. Det er nemlig ikke bare bare å lage en matpakke som er, sunn, næringsrik, innbydende og like fresh etter noen timer i sekken (som forøvrig lever ett liv som karusell idet mine barn tar den på ryggen. Det hoppes, sprettes og ikke sjeldent slenges sekken bortover gulvet. Stakkars matpakke....)
Da jeg var i permisjon med minstemann fikk eldstemann noen vannvittige matpakker med seg på barnehagen. Heldiggrisen! Jeg var hjemme, hadde gooood tid og syns det var en glede å lage deilige matpakker til gutten. Jeg tror (håper i hvertfall) at det går gjetord om de matpakkene ennå.. hehe!
Men nok om det som engang var. For deg som trenger en liten inspirasjonsinnsprøytning på matpakkefronten. Her kommer noen snasne og morsomme matpakker andre i hvertfall har tid til å lage om morgenen...
Lykke til folkens!
Har du barn som spiser hva som helst, eller et barn som rynker på nesa til det meste?
Vi er så forskjellige, både store og små. Noen spise mye, noen spiser lite. Noen spiser alt de får servert, mens andre kun inntar kneip med leverpostei de første 5 leveårene...
Helsemyndighetene kommer stadig med anbefalinger om hva både barn og voksne bør få i seg, og ikke få i seg. Innerst inne vet vi vel hva kroppen trenger, det har ikke vært store endringer på den fronten de siste 20 årene...
Men tilbake til den (hersens) matpakken... Jeg liker ikke matpakker....eller..hvis de er fylt av noe annet enn brødskiver og knekkebrød så liker jeg de! Jeg drømmer om at alle barn skal få servert sunn og næringsrik mat i barnehagen og på skolen. Hver dag...DET hadde vært noe det. Det er nemlig ikke bare bare å lage en matpakke som er, sunn, næringsrik, innbydende og like fresh etter noen timer i sekken (som forøvrig lever ett liv som karusell idet mine barn tar den på ryggen. Det hoppes, sprettes og ikke sjeldent slenges sekken bortover gulvet. Stakkars matpakke....)
Da jeg var i permisjon med minstemann fikk eldstemann noen vannvittige matpakker med seg på barnehagen. Heldiggrisen! Jeg var hjemme, hadde gooood tid og syns det var en glede å lage deilige matpakker til gutten. Jeg tror (håper i hvertfall) at det går gjetord om de matpakkene ennå.. hehe!
Men nok om det som engang var. For deg som trenger en liten inspirasjonsinnsprøytning på matpakkefronten. Her kommer noen snasne og morsomme matpakker andre i hvertfall har tid til å lage om morgenen...
søndag 15. januar 2012
Om å få en pus...
I høst har mamma drømt om å få pusekatt. Først litt for meg selv, men etterhvert med små hint ut til resten av familien. Vi diskuterte en stund om det kunne være aktuelt med hund, men ettersom det krever en hel del, fant vi fort ut at det ikke lot seg gjøre slik hverdagen vår er pr. dags dato.
En pus derimot.... mamma fortsetter og drømme, mens gutta gjentatte ganger spør om vi ikke kan få en valp. "Morten (hamsteren vår) er jo død mamma, nå kan vi vel få en valp?" En dag før jul kjøper mamma "Den stor boken om katten". Setter seg i sofaen om kvelden og nyter boken. Leser om kattens historie, anatomi, helse og om ulike raser. Forelsker seg i den ene vakre pusen etter den andre. Det er ingen vei tilbake....
Noen dager senere kommer guttene hjem fra pappa'n sin og får øye på boken. Henrik som er familiens desiderte dyreelsker tar for seg boken med omhu og nyter den. Mamma har fått en på laget....
Det går et par dager og mamma kan ikke holde seg lenger. Jakten på den perfekte pusen starter. Det kommer inn tips om kattunger som er leveringsklare. Etter hvert kommer det også bilder. Bilder av nydelige kattunger i alle farger. Mamma drømmer om en ensfarget, langhåret jentepus.
En dag kommer det en SMS fra en bekjent som har nettopp dette. Mamma tar med seg Henrik og drar på synfaring. Mamma faller pladask for en hvit jentepus. Henrik faller for en hvit guttepus. Det blir jentepusen, med ekstra lang pels. På vei hjem snakker mamma og Henrik om hvilket navn som kan passe til pusen. Henrik foreslår alle jentenavnene i klassen hans. Mamma tipser diskre om jentepusenavn. Vi lander på "Nussi". Om tre uker skal vi få en pus og hun skal hete "Nussi".
Tre lange uker går. Vi teller ned og gleder oss veldig til pusen skal få komme hjem til oss. Mens vi venter kjøper vi inn det vi trenger av utstyr og bestefar lager pusehus som "Nussi" kan sove i ute når hun blir stor nok.
Da dagen endelig har kommet, tar vi med oss en kurv og drar spente avgårde for å hente henne. Hun har blitt litt større siden sist. Når vi kommer hjem løper "Nussi" rundt på stua vår og utforsker sitt nye hjem. Etterhvert mjauer hun litt etter mamma'n sin. Guttene blir veldig lei seg da de skjønner at "Nussi" roper på mamma'n sin og at hun ikke kan finne henne igjen. Det felles en hel del tårer for den lille pusen. "Mamma, vi burde ikke ta "Nussi" bort fra mamma'n hennes når hun er så liten."
Mamma tenker... "Jøss, I didn't see that one coming" Her har vi fått hjem verdens vakreste pus og så griner gutta mine fordi de synes synd i henne? "Hva skjer'a?" Skulle ikke dette bli en lykkens dag? Mamma konkluderer med at gutta har empatien på plass om ikke annet og trøster og beroliger på alle kunstens måter. Etterhvert roer ting seg og universet er atter en gang i balanse. Gutta faller til ro i sengene sine og husets to prinsesser (les: Mamma og Nussi) finner sofaen sammen. Mamma vet at det kan virke underlig, men jammen er det godt å ikke være eneste hokjønn i huset lenger.
Dagene går. I dag har Nussi vært hos oss i 4 dager. Fire fine dager med kos, latter og litt gråt. Vi gleder oss til resten.
En pus derimot.... mamma fortsetter og drømme, mens gutta gjentatte ganger spør om vi ikke kan få en valp. "Morten (hamsteren vår) er jo død mamma, nå kan vi vel få en valp?" En dag før jul kjøper mamma "Den stor boken om katten". Setter seg i sofaen om kvelden og nyter boken. Leser om kattens historie, anatomi, helse og om ulike raser. Forelsker seg i den ene vakre pusen etter den andre. Det er ingen vei tilbake....
Noen dager senere kommer guttene hjem fra pappa'n sin og får øye på boken. Henrik som er familiens desiderte dyreelsker tar for seg boken med omhu og nyter den. Mamma har fått en på laget....
Det går et par dager og mamma kan ikke holde seg lenger. Jakten på den perfekte pusen starter. Det kommer inn tips om kattunger som er leveringsklare. Etter hvert kommer det også bilder. Bilder av nydelige kattunger i alle farger. Mamma drømmer om en ensfarget, langhåret jentepus.
En dag kommer det en SMS fra en bekjent som har nettopp dette. Mamma tar med seg Henrik og drar på synfaring. Mamma faller pladask for en hvit jentepus. Henrik faller for en hvit guttepus. Det blir jentepusen, med ekstra lang pels. På vei hjem snakker mamma og Henrik om hvilket navn som kan passe til pusen. Henrik foreslår alle jentenavnene i klassen hans. Mamma tipser diskre om jentepusenavn. Vi lander på "Nussi". Om tre uker skal vi få en pus og hun skal hete "Nussi".
Tre lange uker går. Vi teller ned og gleder oss veldig til pusen skal få komme hjem til oss. Mens vi venter kjøper vi inn det vi trenger av utstyr og bestefar lager pusehus som "Nussi" kan sove i ute når hun blir stor nok.
Da dagen endelig har kommet, tar vi med oss en kurv og drar spente avgårde for å hente henne. Hun har blitt litt større siden sist. Når vi kommer hjem løper "Nussi" rundt på stua vår og utforsker sitt nye hjem. Etterhvert mjauer hun litt etter mamma'n sin. Guttene blir veldig lei seg da de skjønner at "Nussi" roper på mamma'n sin og at hun ikke kan finne henne igjen. Det felles en hel del tårer for den lille pusen. "Mamma, vi burde ikke ta "Nussi" bort fra mamma'n hennes når hun er så liten."
Mamma tenker... "Jøss, I didn't see that one coming" Her har vi fått hjem verdens vakreste pus og så griner gutta mine fordi de synes synd i henne? "Hva skjer'a?" Skulle ikke dette bli en lykkens dag? Mamma konkluderer med at gutta har empatien på plass om ikke annet og trøster og beroliger på alle kunstens måter. Etterhvert roer ting seg og universet er atter en gang i balanse. Gutta faller til ro i sengene sine og husets to prinsesser (les: Mamma og Nussi) finner sofaen sammen. Mamma vet at det kan virke underlig, men jammen er det godt å ikke være eneste hokjønn i huset lenger.
Dagene går. I dag har Nussi vært hos oss i 4 dager. Fire fine dager med kos, latter og litt gråt. Vi gleder oss til resten.
lørdag 14. januar 2012
Kamelsvelging...
I dag skal jeg svelge en kamel...Kamelen omhandler min sønns forståelse og bruk av mobiltelefon. I høst brøt mamma tvert av alle lovnader hun hadde holdt for seg selv om at mobiltelefon ikke var aktuelt før eldstemann fylte 10 år. Mamma har til og med hatt en innlegg tidligere om dette som du kan lese her. 2 måneder unna åtte årsdagen lot mamma han låne en gammel mobil vi hadde liggende i skuffen. Det var lørdag og han fikk klare instrukser om hvordan den skulle brukes, og hvordan den ikke skulle brukes...blant annet at han bare skulle ringe mamma hvis det var noe veldig viktig. Etterhvert skulle det vise seg at vår definisjon av "veldig viktig" var ganske så forskjellig.
Han ringte sånn ca hvert 20. minutt... "Mamma? Kan vi dra på McDonalds?", "Mamma? Kan vi dra på kino?", "Mamma? kan vi...." Osv. I mitt hode betyr "viktig" for eksempel: "Mamma, jeg har falt og slått meg og jeg blør. Kan du komme?"
Mamma ler litt innvendig og minner seg selv på at jeg tenker som en voksen, han tenker som et barn.
Etter noen dager med prøving og feiling i en ny verden med mobiltelefon går det stadig bedre. Gutten har kontroll, han holder seg til avtalene vi har gjort om bruk av mobiltelefon, han viser at han forstår hva som er greit og hva som ikke er greit (dog etter å ha gjort et par smertelige erfaringer), og vi bruker mye mindre tid på å finne han ute om kvelden når han skal hjem. Mamma forbereder seg på at her må det svelges en kamel...
Nå er det gått flere måneder og det fungerer fremdeles helt fint!
Jeg svelger herved kamelen og det er helt greit! Denne kamelen svelger jeg med en god følelse. Gutten er større enn jeg tror!
Han ringte sånn ca hvert 20. minutt... "Mamma? Kan vi dra på McDonalds?", "Mamma? Kan vi dra på kino?", "Mamma? kan vi...." Osv. I mitt hode betyr "viktig" for eksempel: "Mamma, jeg har falt og slått meg og jeg blør. Kan du komme?"
Mamma ler litt innvendig og minner seg selv på at jeg tenker som en voksen, han tenker som et barn.
Etter noen dager med prøving og feiling i en ny verden med mobiltelefon går det stadig bedre. Gutten har kontroll, han holder seg til avtalene vi har gjort om bruk av mobiltelefon, han viser at han forstår hva som er greit og hva som ikke er greit (dog etter å ha gjort et par smertelige erfaringer), og vi bruker mye mindre tid på å finne han ute om kvelden når han skal hjem. Mamma forbereder seg på at her må det svelges en kamel...
Nå er det gått flere måneder og det fungerer fremdeles helt fint!
Jeg svelger herved kamelen og det er helt greit! Denne kamelen svelger jeg med en god følelse. Gutten er større enn jeg tror!
mandag 12. desember 2011
Jul i svingen...
Jeg innrømmer at jeg lett blir rørt til tårer. "Jul i svingen", som for noen år siden gikk som advendtskalender på barne-tv hadde så mange vakre sanger at jeg stort sett gråt meg gjennom hele desember. En virkelig flott serie med massevis av gode episoder som i hvertfall fikk meg til å snurre igang tenkemaskina. Her er noen av sangene som får meg til å felle en tåre eller to.
Nyt ...
søndag 4. desember 2011
Fødselsdag...
Hvorfor heter det egentlig fødselsdag? Ikke så vanskelig å svare på det spørsmålet i grunn... Det handler jo om dagen man blir født. Vi feirer at en liten engel har kommet til jorden. Og vi feirer denne engelen hvert år, feirer at engelen blir større, hvert eneste år. Og vi elsker det! Vi elsker å feire med kaker, gaver, venner og familie.
Jeg kan huske mine egne bursdagsfeiringer. Mamma som bakte kaker og kokte pølser. Jeg husker at hun lagde kiosk i døråpningen til kjøkkenet og "solgte" pølse og potetstappe- ansikt med potetskruer til hår og ketchup til øyne og nese. Pølsa lå som et digert glis på fatet. Mamma som organiserte ballongleken og stolleken. I dag får du fremdeles pølser, men de blir som oftest servert av en fremmed 19-åring på Lekeland. I steden for stolleken, løper de nå rundt i et "bur" på Lekeland. Og når de skal hjem, er de utsvetta og utslitte... Jeg har mine betenkeligheter.....Dog skal det sies at Lekeland er helt perfekt for den som ikke har plass til 18 barn hjemme hos selv, og som har råd til å betale 140 kroner pr gjest... 18 x 140 kr =2520 kr. Ting var så mye enklere før i tiden da det var max 12 barn i en klasse.....
Men nok om det. I dag er det Henrik-engelen min som skal feires. Han har gledet seg lenge. Ønsket seg både det ene og det andre og han har laget bursdagsinvitasjoner mens han har ventet på den store dagen.
Når det gjelder årets gaveønsker er det bare ett ønske som gjelder...en hund. Siden Morten døde for ei knapp uke siden, har han vært ganske sikker på at i år blir det hund i bursdagsgave (skal si den sorgprosessen gikk unna i en fei!). Han fikk jo Morten i gave i fjor, så hvorfor ikke en hund i år?
Mamma har måttet forklare at det nok ikke blir noen hund i gave. Bedre å være forberedt på det før den store dagen kommer og innholdet i den store gaven er en CD-spiller og ikke en hund... (forøvrig har mamma veldig lyst på en pus, men det kan jeg ikke si høyt. Tenk...en fin liten pus med deilig myk pels, som krøller seg sammen i sofaen. Sukk...
Dagen har altså endelig kommet. Han har fått frokost og pakker på senga. Den store pakken som IKKE inneholdt en hund, men en CD-spiller. Og tre små pakker med CD'er. Allerede koblet opp og tatt i bruk. Og klokka var ikke mer enn kvart over seks. (Jeg er fremdeles i sjokk over at de våknet halv seks i dag...ZzzZzZzzzzzz...)
Nå er klokka 8.26 og mamma har allerede bakt muffins og sjokoladekake til dagens bursdagsfeiring. Det blir en tidlig kveld i kveld....
Klokka er 20.59. En fornøyd 6 åring sover søtt. Han er ett år eldre og ett år visere.
Dagen har vært så fin, så fin. Feiring med klassekamerater og besøk av mormor og bestefar. Flotte gaver, telefon fra farmor og Thomas i Bergen, Onkel Vegard og fine lille Emrik på Skype.
Storebror har vært fantastisk i dag. Tar ansvar, hjelper til og er virkelig en flott storebror på alle måter. Snart er det han som skal feires. Bare 18 dager igjen...
Jeg kan huske mine egne bursdagsfeiringer. Mamma som bakte kaker og kokte pølser. Jeg husker at hun lagde kiosk i døråpningen til kjøkkenet og "solgte" pølse og potetstappe- ansikt med potetskruer til hår og ketchup til øyne og nese. Pølsa lå som et digert glis på fatet. Mamma som organiserte ballongleken og stolleken. I dag får du fremdeles pølser, men de blir som oftest servert av en fremmed 19-åring på Lekeland. I steden for stolleken, løper de nå rundt i et "bur" på Lekeland. Og når de skal hjem, er de utsvetta og utslitte... Jeg har mine betenkeligheter.....Dog skal det sies at Lekeland er helt perfekt for den som ikke har plass til 18 barn hjemme hos selv, og som har råd til å betale 140 kroner pr gjest... 18 x 140 kr =2520 kr. Ting var så mye enklere før i tiden da det var max 12 barn i en klasse.....
Men nok om det. I dag er det Henrik-engelen min som skal feires. Han har gledet seg lenge. Ønsket seg både det ene og det andre og han har laget bursdagsinvitasjoner mens han har ventet på den store dagen.
Når det gjelder årets gaveønsker er det bare ett ønske som gjelder...en hund. Siden Morten døde for ei knapp uke siden, har han vært ganske sikker på at i år blir det hund i bursdagsgave (skal si den sorgprosessen gikk unna i en fei!). Han fikk jo Morten i gave i fjor, så hvorfor ikke en hund i år?
Mamma har måttet forklare at det nok ikke blir noen hund i gave. Bedre å være forberedt på det før den store dagen kommer og innholdet i den store gaven er en CD-spiller og ikke en hund... (forøvrig har mamma veldig lyst på en pus, men det kan jeg ikke si høyt. Tenk...en fin liten pus med deilig myk pels, som krøller seg sammen i sofaen. Sukk...
Dagen har altså endelig kommet. Han har fått frokost og pakker på senga. Den store pakken som IKKE inneholdt en hund, men en CD-spiller. Og tre små pakker med CD'er. Allerede koblet opp og tatt i bruk. Og klokka var ikke mer enn kvart over seks. (Jeg er fremdeles i sjokk over at de våknet halv seks i dag...ZzzZzZzzzzzz...)
Nå er klokka 8.26 og mamma har allerede bakt muffins og sjokoladekake til dagens bursdagsfeiring. Det blir en tidlig kveld i kveld....
Fredrik hadde laget ekstra pakke med ting og tang fra sitt eget rom som lillebror skulle få. Omtenksom eller bare praktisk med tanke på å bli kvitt ting han ikke trenger lengre?!?
Henrik skjønner hva som er i pakken...
.................................................................Klokka er 20.59. En fornøyd 6 åring sover søtt. Han er ett år eldre og ett år visere.
Dagen har vært så fin, så fin. Feiring med klassekamerater og besøk av mormor og bestefar. Flotte gaver, telefon fra farmor og Thomas i Bergen, Onkel Vegard og fine lille Emrik på Skype.
Muffins er et must!
Fruktspyd
Pølser hører til i enhver bursdag.
Kino!
Fornøyd?
Storebror har vært fantastisk i dag. Tar ansvar, hjelper til og er virkelig en flott storebror på alle måter. Snart er det han som skal feires. Bare 18 dager igjen...
onsdag 30. november 2011
R.I.P Morten...
Mamma og Thomas hadde vært i Tromsø på julebord. Vi humpet oss gjennom "Berit" med fly fra Ålesund via Trondheim, Bodø og til slutt Tromsø. A bumpy ride kan man si... Da vi kom hjem søndag ettermiddag var det kaldt i huset. Det ble kjapt fyrt opp i peisen, telys ble tent og ullsokker tatt på.
Etter en stund kom guttene hjem etter ei helg hos pappa. Som vanlig er Henrik rask til å svinge innom hamsterburet hvor Morten bor. Morten kom til oss for ganske nøyaktig et år siden. Henrik fikk Morten i gave på 5-års dagen sin. Lykken var stor ettersom et dyr var svært etterlengtet.
Henrik sier: "Thomas... Morten vil ikke våkne". Thomas aner at noe er galt og sjekker. Han registrerer at Morten sin mage beveger seg. han puster...(Sannsynligvis var det siste åndedrag...) Mamma kommer og ser på Morten. Mamma undrer på om Morten kan ha gått i dvale. Mamma har nemlig lest at hamstre kan gå i dvale om temperaturen blir for lav. Mamma forklarer Henrik at det mest sannsynligvis er det som har skjedd og at han vil våkne igjen når det bare blir varmere i huset. Mamma krysser fingrene og håper på det beste.... Vi pakker han godt inn i "ulla" som han sover i og hiver innpå ei ekstra vedskive i ovnen.
Senere på kvelden tar mamma en ny sjekk på Morten. På avstand ser det ut som han sover. På nært hold er det ingen tvil om at han er stein, stokk dau. Stiv som en pinne, kald som fy! Mamma finner fram ei eske i Morten-size, legger i litt ren ull, og plasserer Morten rimelig kjapt i eska og lukekr den enda kjappere. Mamma fortsette med å vaske rent Morten's palass av et bur, og rydder vekk hamstermat og diverse "stuff" som følger med et slikt dyr.
så slår det meg plutselig at det kan virke NOE brutalt for Henrik å våkne opp i morgen tidlig til et dødt dyr og en bur som er tømt og satt bort... Mamma lar buret stå på stuen.
Neste morgen står mamma tidlig opp, vekker Henrik og sier: " Henrik nå er det morgen, du må stå opp." Før han har fått åpnet øynene sier han: " Har Morten blitt varm igjen nå mamma?" Mamma (som hadde glemt at Morten var død, fy mamma, tenk å glemme det...men det var tiiiiidlig på morgenen da!) får litt vondt i magen og sier: "Vet du Henrik, Morten døde i går kveld. Det var ikke bare at han hadde gått i dvale, han hadde nok blitt så gammel at han døde. Henrik spretter opp av senga. "Hvor er han mamma?" Mamma svarer: " Jeg har lagt han i en eske slik at vi kan begrave han senere i dag når du kommer hjem fra skolen."Henrik: "Kan jeg få se han?" Mamma nikker og Henrik regelrett spinner ut av senga, spurter opp trappa og leter etter esken.
Til frokost den morgenen har Henrik på venstre side av kjøkkenbordet, esken med Morten. På høyre side av kjøkkenbordet ei skive med salami på et fat. Et underlig syn....
Henrik tar med seg esken i sofaen og ser på Morten, stryker han litt forsiktig med en finger. Ser på, studerer og lurer på hvorfor Morten døde, hva skjer med kroppen til Morten når han er død. Mamma spør om Henrik synes det er trist. Henrik sin hake begynner å skjelve...raskt tørker han vekk en tåre fra hvert øye. "Kan jeg få lage ei tegning til Morten som han kan få ha i eska si?" spør Henrik. "Klart du kan!" sier mamma. "Mamma, du må kjøre på plantasjen i dag og kjøpe blomster som vi kan ha i eska til Morten. det må være fint i eska når vi skal begrave han." "Det skal jeg gjøre"lover mamma.
Da vi kommer hjem fra skole og jobb setter Henrik i gang med å lage en tegning. Han tegner seg selv slik at han kan "være med" Morten i eska. Han har naturligvis fortalt alle på skolen at Morten er død. Fint at du får snakket om det, tenker mamma. Vi legger tegningen under ulla i esken og pynter med blomster rundt Morten. Henrik finner også en ballong som bare MÅ være med i esken, samt et par perlefigurer som han har laget. Storebror lager også en tegning som blir med i esken. Vi legger det forsiktig i esken og lukker den. Vi finner en lykt som vi tenner og tar med oss ut i mørket. Så må vi finne gravfølget... Henrik går fra dør til dør og inviterer sine venner til å bli med for å begrave Morten. Til slutt blir vi en liten gjeng som med lykt og spade tusler mot skogkanten. Vi finner et passende sted å begrave Morten. Storebror graver et stort hull, Henrik setter esken ned i hullet og får lov til å grave esken ned igjen. Graven pyntes med fine steiner, litt gress(som fyker avgårde med vinden) og noen kvister. Jeg spør om det er noe mer de vil gjøre før vi avslutter begravelsen. "Synge, vi må synge for Morten!"Jeg spør hvilken sang de vil synge. En av jentene synger : "Kjære Gud jeg har det godt." Henrik synger "Dyrene i Afrika".
Så er begravelsen over, Morten er begravet og begravelsesfølget fyker nedover veien hylende som bare 1. klassinger kan gjøre.
Dett var dett tenker mamma. En epoke er over.
RIP MORTEN <3
Etter en stund kom guttene hjem etter ei helg hos pappa. Som vanlig er Henrik rask til å svinge innom hamsterburet hvor Morten bor. Morten kom til oss for ganske nøyaktig et år siden. Henrik fikk Morten i gave på 5-års dagen sin. Lykken var stor ettersom et dyr var svært etterlengtet.
Henrik sier: "Thomas... Morten vil ikke våkne". Thomas aner at noe er galt og sjekker. Han registrerer at Morten sin mage beveger seg. han puster...(Sannsynligvis var det siste åndedrag...) Mamma kommer og ser på Morten. Mamma undrer på om Morten kan ha gått i dvale. Mamma har nemlig lest at hamstre kan gå i dvale om temperaturen blir for lav. Mamma forklarer Henrik at det mest sannsynligvis er det som har skjedd og at han vil våkne igjen når det bare blir varmere i huset. Mamma krysser fingrene og håper på det beste.... Vi pakker han godt inn i "ulla" som han sover i og hiver innpå ei ekstra vedskive i ovnen.
Senere på kvelden tar mamma en ny sjekk på Morten. På avstand ser det ut som han sover. På nært hold er det ingen tvil om at han er stein, stokk dau. Stiv som en pinne, kald som fy! Mamma finner fram ei eske i Morten-size, legger i litt ren ull, og plasserer Morten rimelig kjapt i eska og lukekr den enda kjappere. Mamma fortsette med å vaske rent Morten's palass av et bur, og rydder vekk hamstermat og diverse "stuff" som følger med et slikt dyr.
så slår det meg plutselig at det kan virke NOE brutalt for Henrik å våkne opp i morgen tidlig til et dødt dyr og en bur som er tømt og satt bort... Mamma lar buret stå på stuen.
Neste morgen står mamma tidlig opp, vekker Henrik og sier: " Henrik nå er det morgen, du må stå opp." Før han har fått åpnet øynene sier han: " Har Morten blitt varm igjen nå mamma?" Mamma (som hadde glemt at Morten var død, fy mamma, tenk å glemme det...men det var tiiiiidlig på morgenen da!) får litt vondt i magen og sier: "Vet du Henrik, Morten døde i går kveld. Det var ikke bare at han hadde gått i dvale, han hadde nok blitt så gammel at han døde. Henrik spretter opp av senga. "Hvor er han mamma?" Mamma svarer: " Jeg har lagt han i en eske slik at vi kan begrave han senere i dag når du kommer hjem fra skolen."Henrik: "Kan jeg få se han?" Mamma nikker og Henrik regelrett spinner ut av senga, spurter opp trappa og leter etter esken.
Til frokost den morgenen har Henrik på venstre side av kjøkkenbordet, esken med Morten. På høyre side av kjøkkenbordet ei skive med salami på et fat. Et underlig syn....
Henrik tar med seg esken i sofaen og ser på Morten, stryker han litt forsiktig med en finger. Ser på, studerer og lurer på hvorfor Morten døde, hva skjer med kroppen til Morten når han er død. Mamma spør om Henrik synes det er trist. Henrik sin hake begynner å skjelve...raskt tørker han vekk en tåre fra hvert øye. "Kan jeg få lage ei tegning til Morten som han kan få ha i eska si?" spør Henrik. "Klart du kan!" sier mamma. "Mamma, du må kjøre på plantasjen i dag og kjøpe blomster som vi kan ha i eska til Morten. det må være fint i eska når vi skal begrave han." "Det skal jeg gjøre"lover mamma.
Da vi kommer hjem fra skole og jobb setter Henrik i gang med å lage en tegning. Han tegner seg selv slik at han kan "være med" Morten i eska. Han har naturligvis fortalt alle på skolen at Morten er død. Fint at du får snakket om det, tenker mamma. Vi legger tegningen under ulla i esken og pynter med blomster rundt Morten. Henrik finner også en ballong som bare MÅ være med i esken, samt et par perlefigurer som han har laget. Storebror lager også en tegning som blir med i esken. Vi legger det forsiktig i esken og lukker den. Vi finner en lykt som vi tenner og tar med oss ut i mørket. Så må vi finne gravfølget... Henrik går fra dør til dør og inviterer sine venner til å bli med for å begrave Morten. Til slutt blir vi en liten gjeng som med lykt og spade tusler mot skogkanten. Vi finner et passende sted å begrave Morten. Storebror graver et stort hull, Henrik setter esken ned i hullet og får lov til å grave esken ned igjen. Graven pyntes med fine steiner, litt gress(som fyker avgårde med vinden) og noen kvister. Jeg spør om det er noe mer de vil gjøre før vi avslutter begravelsen. "Synge, vi må synge for Morten!"Jeg spør hvilken sang de vil synge. En av jentene synger : "Kjære Gud jeg har det godt." Henrik synger "Dyrene i Afrika".
Så er begravelsen over, Morten er begravet og begravelsesfølget fyker nedover veien hylende som bare 1. klassinger kan gjøre.
Dett var dett tenker mamma. En epoke er over.
RIP MORTEN <3
Henrik stryker forsiktig...
Henrik tegner seg selv slik at han kan "være med " Morten.
Morten får med seg fine ting til de evige jaktmarker.
Siste farvel før boksen lukkes.
Lykt og spade. Begravelsen er i gang.
Henrik graver.
Henrik synger til Morten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)