I dag kom guttene mine hjem igjen etter en uke hjemme hos pappa'n sin. Deilig, deilig, deilig!
Ja, for i min (og endel andre foreldre sin) verden, er det slik at man deler på samværet med barna sine. Helt forferdelig sier du? Stakkars meg ? Stakkars barn? Neida, det fungerer igrunn utrolig bra:)
Før du leser videre vil jeg bare gjøre det klart at jeg skriver dette innlegget basert på mine egne erfaringer. Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne:)
Jeg har et drømmeforhold til guttenes pappa, som jeg tidligere var samboer med. Etter at vi gikk hver til vårt, har vi hele tiden vært bestemt på at guttene våre er det viktigste. Vi voksne skal alltids greie oss. De skal ha det godt selv om mamma og pappa ikke lenger er kjærester. Vi bestemte oss for å være gode venner. (ingen av oss var særlig interessert i å bruke unødvendig energi på bortkastet krangling, ettersom det var slitsomt nok å gå gjennom prosessen med å gå fra samboer til singel) Vi ønsket å beholde kontakten med besteforeldre på begge sider. Vi hadde jo vært sammen som en stor og trygg familie i over 10 år.
Hadde noen spurt barna mine, så hadde de nok ønsket å bo sammen med mamma og pappa. Men selv om vi ikke gjør det, kan jeg se at barna mine har det så godt som de kan ha det. De stråler av lykke og trygghet. De kan sette ord på det de føler og vi har gode samtaler om hvordan vi har det når vi trenger det.
Det vil nok alltid være en sorg i at mamma og pappa ikke lenger er kjærester og bor sammen, men da synes jeg det er de voksnes jobb å gjøre sorgen lettest mulig for barna. Ikke vær redd for å sett ord på barnas følelser. En god samtale er godt for både liten og stor, og kan hjelpe dere et steg videre på veien.
Å være alene med omsorgen for to små gutter på 1 og 3 år var ikke lett, hverken for meg eller pappaen. Det var uvant å skulle ha guttene alene 24 timer i døgnet, uten mulighet for å kunne ta 10 minutter for meg selv. Selv om guttene var hos sin pappa annen hver helg og en dag i uka, var det slitsomt. Jeg ble sliten, og mammas lunte var nok litt kortere enn normalt i en periode. I begynnelsen klarte jeg heller ikke å nyte tiden jeg hadde for meg selv. Jeg gikk stadig og tenkte på hvordan guttene hadde det og fikk ikke ro i kroppen. Etterhvert som ting gikk seg til, guttene ble vant til å være litt hos mamma og litt hos pappa, og jeg ble vant til å ha tid for meg selv uten barna, satte jeg pris på denne tiden for meg selv. Jeg brukte tiden til å ta igjen ting jeg ikke hadde energi til å ta når jeg hadde guttene, og ikke minst ble jeg flinkere til å bruke tiden på MEG! Endelig tid til MEG! Etterhvert skjønte jeg at når jeg ga tid til meg, kom det guttene til gode. Jeg brukte tid på å være sammen med venner, jeg begynte å trene, brukte HELE lørdager på kjøpesenteret. (Noe jeg ALDRI hadde gjort før). Og det føltes GODT! Og når mamma har det godt, ja da får barna det godt! Helt logisk igrunn, men det gikk ikke opp for meg før jeg erfarte det.
Etter at jeg kom til dette punktet, dukket det opp et nytt og litt snodig tema som jeg igrunn aldri har tenkt over. Da jeg for venner eller kollegaer sa at jeg gledet meg til å ha "barnefri", fikk jeg innimellom skjeve blikk og en venninne sa litt humoristisk: "Har du LOV å glede deg til det da?" Jeg ble igrunn litt paff og tenkte: Ja visst pokker har jeg lov å glede meg til det! Det betyr ikke at jeg er mindre glad i guttene mine, eller at jeg er glad for å bli kvitt dem slik at mor kan slå ut håret. Nei, det handler rett og slett om å kunne få lov til å nyte tiden for meg selv, og få hente meg inn etter en uke med barn opp og i mente døgnet rundt. Er ikke det lov da? Jeg diskuterte dette flere ganger med mine venninner. Vi ble ikke nødvendigvis enige, men jeg tror vi har fått en forståelse for hverandres hverdag. Jeg har goder de ikke har, og de har goder jeg ikke har.
Appropos goder...Det ble flere goder på meg da jeg traff mannen jeg vil bli gammel med...Thomas kom inn i livet mitt som en deilig sommerbris, med en ro man skal lete lenge etter. Med på kjøpet fikk jeg også verdens beste bonussønn. O'lykke...Men det skal jeg blogge mer om en annen gang. Stay tuned!
Så ble det en lang blogg i dag da... Til slutt vil jeg bare få si noen ord om holde tunga beint i munnen...For dere som er i et brudd, om det er vondt, trist, du er sint, fortvilt, forvirra osv.. Og dette mener jeg virkelig...
Ikke krangle forran barna, hvis dere absolutt MÅ krangle. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå at det kan komme noe godt ut av å det. Ikke snakk negativt om den andre forelderen til barna. Det er helt i orden at du tenker tankene, men må du absolutt fortelle det til barna dine? Det er ingen hensikt å bruke barna deres mot hverandre. Barn vil aldri velge side uansett hva du forteller dem. Vær så voksen at dere kan møte hverandre ved overlevering og være hyggelige mot hverandre.
Om ikke for deres skyld, så for barna.
Det er lys i tunnelen, og jeg VET du kommer til å like det :)
Stor klem til dere alle fra lykkelige Lotta <3
Henrik, Fredrik, Alexander Mathias, Charlotte og Thomas
